Gjensidig testament og uskifte: hvordan de virker sammen

Gjensidig testament og uskifte: to måter å sikre lengstlevende på

Begge ordningene skal gi den som blir igjen, ro og trygghet etter dødsfallet. De virker likevel forskjellig. Et gjensidig testament bestemmer hvem som arver hvem. Uskifte betyr at lengstlevende overtar boet uten å skifte med de andre arvingene. Eiendelene blir sittende hos henne, og arvingene venter.

Retten til uskifte er lovfestet. Etter arveloven § 14 har den lengstlevende ektefellen rett til å overta felleseiet uskiftet overfor den førstavdødes andre arvinger etter loven. Samboere med felles barn har en snevrere rett, som gjelder felles bolig og innbo, og bil og fritidsbolig som tjente til felles bruk (§ 32).

Testamentet kommer i tillegg. Gir det lengstlevende hele arven, eier hun alt som arving, men må ta hensyn til barnas pliktdel. Velger hun uskifte, eier hun også alt, men under uskiftereglene.

Når testamentet kan begrense retten til uskifte, og når barn må samtykke

Ektefellens rett til uskifte kan begrenses ved testament bare hvis hun har fått kunnskap om testamentet før dødsfallet (arveloven § 17). Vilkåret gjelder ikke hvis det var umulig eller urimelig vanskelig å varsle. For samboere er det samme regel i § 33.

I et gjensidig testament kjenner begge testamentet. Står det i testamentet at lengstlevende ikke skal sitte i uskifte, er hun derfor bundet av det.

Har den førstavdøde særkullsbarn, har lengstlevende bare rett til uskifte med dem hvis de samtykker. Er barnet mindreårig, må både verge og statsforvalter samtykke (arveloven § 15). Samtykket kan gis på vilkår. Uten samtykke gjenstår testamentet.

Den som vil sitte i uskifte, må melde fra til tingretten innen 60 dager etter dødsfallet (arveloven § 19).

Hva som skiller de to valgene

Lengstlevende rår i levende live som en eier over uskifteformuen, med de unntakene som følger av lov, testament eller avtale (§ 22). Hun kan ikke uten samtykke gi gaver som står i misforhold til formuen i boet (§ 23). Arvingene kan kreve skifte i bestemte tilfeller, for eksempel hvis hun rår over formuen på en klanderverdig måte (§ 28). Retten til uskifte faller bort hvis hun gifter seg (§ 27).

For samboere er fordelingen en annen. Ved skifte etter den lengstlevende samboerens død deles uskifteformuen på grunnlag av verdiforholdet mellom samboernes eiendeler i uskifteboet da uskiftet ble etablert, ikke likt (§ 39). Mens samboeren lever, har hun krav på arv etter §§ 12 eller 13.

Tar hun arven etter testamentet i stedet, er det testamentets egne regler som styrer. I testamenter uten barn sier § 62 at hun rår som en eier, og at fordelingen etter hennes død følger testamentet eller lovens halvdeling.

Slik kan testamentet styre hvordan de virker sammen

Ved skifte etter lengstlevendes død skal uskifteformuen deles likt mellom den førstavdødes arvinger og den lengstlevendes arvinger, hvis ikke noe annet er bestemt (arveloven § 29). Alt lengstlevende eier, regnes som utgangspunkt med i uskifteformuen (§ 31). Der sier altså loven selv at noe annet kan bestemmes, og det er plass for testamentet.

Testamentet bør derfor si hva som gjelder hvis lengstlevende velger uskifte. Det kan stå: «Velger lengstlevende uskifte, skal uskifteformuen deles med 60 prosent til første slekt og 40 prosent til lengstlevendes slekt.» Det kan også stå at uskifte ikke skal benyttes, eller at lengstlevende må be om samtykke først.

Hvordan en fordeling i testamentet skal veies mot uskiftereglene, kan bli en tolkningssak. Derfor er det tryggest å si det uttrykkelig.

Kort oppsummert

• Et gjensidig testament og uskifte kan brukes sammen. Lengstlevende kan velge mellom å ta arven etter testamentet og å sitte i uskifte.
• Retten til uskifte kan begrenses ved testament bare hvis hun kjente testamentet før dødsfallet, og særkullsbarn må samtykke.
• Fristen for å melde uskifte til tingretten er 60 dager.
• Etter hennes død deles uskifteformuen som utgangspunkt likt mellom de to slektene, hvis ikke noe annet er bestemt. Testamentet bør si uttrykkelig hva som gjelder om hun velger uskifte.