Gjelder ansvarsbegrensningen når jeg har gitt uriktige opplysninger?
En ansvarsbegrensning gir normalt ikke vern når skaden skyldes at du har gitt uriktige opplysninger i strid med redelighet og god tro. Avtaleloven § 33 sier at en avtalepart ikke kan gjøre en erklæring gjeldende hvis det ville stride mot redelighet eller god tro, og § 36 gir adgang til å sette klausuler til side. Har du gitt uriktige opplysninger bevisst, gjelder også svikreglene. En vanlig, aktsom feil kan derimot være dekket av begrensningen.
Står du i en lignende sak?
Skriv hva som har skjedd, med dine egne ord. Du får en første vurdering av saken din med en gang, og du bestemmer selv om en advokat skal se på den.
Ikke alle uriktige opplysninger er like
Spørsmålet gjelder en ansvarsbegrensning, altså en klausul som tar bort eller begrenser erstatning hvis noe går galt. Det som teller, er hvorfor opplysningen var feil.
Har du gitt en opplysning du trodde var riktig, og som du hadde rimelig grunn til å tro var riktig, er det en vanlig feil. En ansvarsbegrensning kan da fungere som planlagt. Har du derimot gitt en opplysning du visste var feil, eller brydd deg lite om var riktig, er situasjonen en helt annen. Da nærmer du deg svik eller grov uaktsomhet, og klausulen har dårligere sjanser.
Mellom disse ytterpunktene ligger en gråsone med uaktsomme feil. Her kommer mye an på hvor alvorlig feilen var, hva kunden stolte på, og hvordan klausulen er formulert.
Hva avtaleloven § 33 sier
Avtaleloven § 33 sier at selv om en viljeserklæring ellers måtte anses gyldig, binder den ikke den som har avgitt den, hvis det på grunn av omstendigheter som forelå da den andre part fikk kunnskap om erklæringen, og som det må antas at han kjente til, ville stride mot redelighet eller god tro om han gjorde erklæringen gjeldende.
Bestemmelsen er skrevet med tanke på den som har avgitt erklæringen, men tankegangen er den samme når en part prøver å bruke en klausul på en måte som er illojal. En som har villedet motparten, kan ikke uten videre slå seg til ro med en klausul han selv skrev.
Hvis en kunde ble villedet av dine opplysninger til å inngå avtalen, kan også § 30 komme inn. Den sier at en viljeserklæring som er fremkalt ved svik fra den andre part, ikke binder den som har avgitt den. Da kan avtalen i sin helhet falle, ikke bare ansvarsbegrensningen.
Hva § 36 gjør
Avtaleloven § 36 gir domstolen myndighet til å sette en avtale helt eller delvis til side hvis det ville virke urimelig eller være i strid med god forretningsskikk å gjøre den gjeldende. Dette er den vanligste veien når kunden angriper en ansvarsbegrensning.
I vurderingen veier det tungt om den som påberoper klausulen, har gitt uriktige opplysninger, og hvor klanderverdig det var. Klausulen står svakest når du har påstått noe som ikke stemte om noe du burde kjent til, og kunden bygde på det. Se også ansvarsbegrensning ved grov uaktsomhet.
Kjøpsloven gir en egen regel
Selger du en vare til en annen bedrift, er det også en regel i kjøpsloven § 40 tredje ledd. Kjøperen kan i alle høve kreve erstatning dersom mangelen eller tapet skyldes feil eller forsømmelse fra selgers side, eller dersom tingen allerede på avtaletiden avvek fra det som er tilsikret av selgeren. Om en opplysning om varen har vært en tilsikring, har ofte stor betydning. Hvis du har sagt at maskinen tåler 500 kilo, og den ikke gjør det, er det en feil ved det du lovet.
Bestemmelsen forbyr ikke uttrykkelig at partene avtaler annerledes. Spørsmålet blir om en ansvarsbegrensning kan holde mot et krav som bygger på en slik feil. Svaret er at den ofte ikke kan det, særlig ikke når feilen var bevisst eller grov.
Omar og stålbjelkene
Omar driver en stålgrossist og selger bjelker til en entreprenør, Tora. I tilbudet skriver Omar at bjelkene er sertifisert for en viss bæreevne. Avtalen har en klausul om at Omars erstatningsansvar er begrenset til varens pris, 90 000 kr.
Det viser seg at bjelkene ikke har den sertifiseringen Omar oppga. Han hadde fått feil opplysning fra leverandøren og hadde ikke sjekket papirene. Tora må rive ned og bygge om for 600 000 kr.
Spørsmålet er om taket på 90 000 kr holder. Omar kan argumentere med at han ikke visste at opplysningen var feil og at feilen var vanlig uaktsomhet. Tora kan si at opplysningen om sertifisering var en tilsikring av egenskaper, at Omar burde sjekket dokumentene, og at det er urimelig å bruke taket når et så sentralt forhold er feil. En domstol ville se på hvor alvorlig forsømmelsen var og om Tora selv kunne sikret seg.
Hadde Omar visst at sertifiseringen manglet og likevel solgt bjelkene med påstanden, ville taket neppe fått virke.
Hva du kan gjøre for å redusere risikoen
Sjekk det du opplyser. Gi bare opplysninger du har dekning for, og hent dokumentasjon fra leverandøren. Skille mellom det du garanterer og det du bare gjengir fra andre, og skriv det i tilbudet. En klausul som sier at du ikke svarer for opplysninger hentet fra tredjepart, kan være tilstrekkelig for ordinære feil.
Skriv klausulen slik at den ikke forsøker å dekke bevisst feilinformasjon. Ta det inn i vilkårene at begrensningen ikke gjelder ved forsett eller grov uaktsomhet. Det gjør klausulen mer troverdig og mer sannsynlig å holde.
Kort oppsummert
- En ansvarsbegrensning gir normalt ikke vern hvis du har gitt uriktige opplysninger i strid med redelighet og god tro.
- Avtaleloven § 33 og § 36 gir grunnlag for å sette klausulen til side, og § 30 gjelder ved svik.
- Vanlige, aktsomme feil kan fortsatt være dekket, og det er en gråsone for uaktsomhet.
- Kjøpsloven § 40 gir kjøperen rett til erstatning når mangelen skyldes feil eller forsømmelse fra selgeren, eller avviker fra det som er tilsikret.
- Om ansvarsbegrensningen gjelder når du har gitt uriktige opplysninger, avhenger derfor av hvor klanderverdig opplysningen var. Se avtaleloven.
Er saken din litt annerledes?
Et standardsvar passer ikke alltid. Beskriv saken din, så får du en gratis vurdering av akkurat den.