Fôrvertsavtale for hund eller hest: slik fungerer den

Hva en fôrvertsavtale er

I en typisk avtale om fôrvert for hund eier oppdretteren tispa, mens fôrverten har henne i sitt hjem og betaler fôr og daglig stell. Til gjengjeld kan avtalen gi fôrverten noe: en valp fra kullet, en andel av salgsinntektene eller eierskap etter et visst antall kull. Det samme mønsteret brukes for hest, der fôrverten kanskje har hesten på stall, rir den og betaler for fôr, hovslager og stallplass.

Avtalen kan være muntlig, men skriftlig er mye tryggere. Hovedregelen i norsk avtalerett er at en avtale ikke trenger noen bestemt form. Det vanskelige er å bevise innholdet hvis det oppstår uenighet.

Partene har stor frihet til å avtale hva de vil. Hvor mange kull, hvem som bestemmer over behandling og hva som skjer ved oppsigelse, er opp til dere. Friheten har grenser. Er et vilkår urimelig, kan det settes til side etter avtaleloven § 36, som sier at en avtale helt eller delvis kan settes til side eller endres så langt det ville virke urimelig eller være i strid med god forretningsskikk å gjøre den gjeldende.

Hvem eier dyret, og hvem bestemmer?

Utgangspunktet er at den som eier dyret ved avtalens start, fortsatt eier det. Fôrverten har dyret og bruker det slik avtalen sier, men er ikke eier. Eierskap går bare over hvis avtalen sier det, for eksempel at hunden blir fôrvertens etter to kull. Skal du være sikker på hvem som eier, må avtalen si det i klartekst.

Det som skjer i hverdagen, kan likevel være delt. Fôrverten er den som har dyret hos seg, og har derfor et praktisk ansvar. Etter hundeloven § 2 er hundeholder den som eier eller har tatt omsorg for eller hånd om en hund for kortere eller lengre tid. Fôrverten er altså hundeholder og må følge reglene om aktsomhet, tilsyn, båndtvang og kompetanse. Etter dyrevelferdsloven § 24 skal dyreholderen sikre godt tilsyn og stell.

Skader hunden noen, kan både eier og fôrvert bli holdt ansvarlig. Skadeserstatningsloven § 1-5 gjør eier og innehaver av hund ansvarlig for tingskade uansett skyld og for personskade. Her har dere interesse av å ha avtalt hvem som forsikrer hunden, og hvem som dekker et eventuelt ansvar.

Hva avtalen bør regulere

En fôrvertsavtale bør dekke minst disse punktene:

• hvem som eier dyret, og om eierskap kan gå over
• hvor lenge avtalen varer, og hvordan den kan sies opp
• hvor mange kull, avlsbruk eller andre aktiviteter dyret skal brukes til
• hvem som betaler fôr, veterinær, forsikring, registreringer og eventuelt utstillinger
• hvem som avgjør behandling, operasjon og eventuell avliving
• hva som skjer med avkommet, og hvem som får hvilke valper eller føll
• hva som skjer hvis eieren eller fôrverten dør, flytter eller blir syk

Hvert punkt du ikke har tatt stilling til, blir en mulig tvist senere.

Kostnader og risiko

Hvem som betaler hva, følger av avtalen. Dekker fôrverten daglig hold som fôr og stell, er det vanlig at eieren tar de store, uforutsigbare utgiftene, men det er ingen lovregel. Står det ingenting om veterinær, må uenighet løses ut fra hva som er vanlig og rimelig i slike avtaler, og ut fra hvem som har bestilt behandlingen.

Husk at begge parter har et ansvar overfor dyret. Er dyret sykt eller skadet, må det få forsvarlig behandling (dyrevelferdsloven § 24). Det gjelder uansett hva dere er uenige om. Streit om regningen kommer etterpå.

Oppsigelse og tilbakelevering

Når eieren vil ha dyret tilbake

Hvor lenge avtalen gjelder, og hva som skal til for å si den opp, står i avtalen. Er det ikke avtalt noe, vil et rimelig varsel som regel være nødvendig for å avslutte en løpende avtale. Eieren kan ikke bare hente dyret hvis avtalen gir fôrverten rett til å ha det en bestemt tid. Sier avtalen at eieren når som helst kan hente dyret uten grunn, kan fôrverten risikere å stå uten kompensasjon for sin innsats, og vilkåret kan prøves mot avtaleloven § 36.

Hvis fôrverten har misligholdt avtalen vesentlig, for eksempel ved dårlig stell, kan eieren heve avtalen og kreve dyret tilbake. Nekter fôrverten å gi det fra seg, kan eieren få et tvangsgrunnlag (for eksempel en dom) og be namsmannen om å hente dyret etter reglene om tvangsfullbyrdelse av krav på annet enn penger (tvangsfullbyrdelsesloven § 13-1). Det kan ta tid, og det er alltid bedre å løse uenigheten tidlig.

Når fôrverten vil ut

Fôrverten kan også ha behov for å avslutte, for eksempel ved sykdom, flytting eller allergi. Da gjelder samme prinsipp: avtalen avgjør hvor mye varsel som kreves, og om fôrverten har krav på noe for sin innsats. Fôrverten kan ikke bare gi dyret bort eller selge det. Å selge noe en annen eier, kan være straffbart som underslag etter straffeloven § 324.

Når eieren eller fôrverten dør

Dør eieren, går dyret inn i dødsboet, og arvingene overtar eierposisjonen med de rettighetene og pliktene avtalen gir. Hvem som skal ha dyret til slutt, og hva arvingene kan kreve, er behandlet i avdødes hund og katt: hvem overtar dyret. Dør fôrverten, må avtalen avgjøre om den faller bort, og dyret må uansett få et sted å være mens saken avklares. Har dere ikke tenkt på dette, får eieren og fôrvertens pårørende en vanskelig situasjon på et dårlig tidspunkt.

Derfor bør avtalen si hvem som skal kontaktes først, og at dyret skal tilbake til eieren eller til en person eieren peker ut. Skriv gjerne inn navn og telefonnummer til en reserveperson.

Dyrevelferd og Mattilsynet

Dyrevelferdsloven gjelder uavhengig av avtalen. Etter § 5 skal alle som har grunn til å tro at dyr blir utsatt for mishandling eller alvorlig svikt i tilsyn og stell, snarest varsle Mattilsynet eller politiet. Mattilsynet kan fatte vedtak, og i alvorlige tilfeller ta dyret i midlertidig forvaring (§ 32). Den som selger eller overlater dyr, må i tillegg gi mottakeren nødvendig informasjon om forhold av betydning for dyrets velferd (§ 27).

Dette gjelder begge veier. En eier som overlater en syk hund til en fôrvert uten å si fra, bryter plikten i § 27. En fôrvert som ikke steller dyret godt nok, bryter plikten i § 24.

Kort oppsummert

• En fôrvertsavtale gir fôrverten dyret og det daglige hold, mens eieren som regel beholder eiendomsretten.
• Det finnes ingen egen lov for fôrvertsavtaler, så avtalen og alminnelig avtalerett avgjør det meste.
• Urimelige vilkår kan settes til side etter avtaleloven § 36.
• Fôrverten er hundeholder og har ansvar for stell og tilsyn, mens eier og fôrvert kan hefte for skade dyret volder.
• Skriv avtalen ned, og avtal eierskap, kostnader, oppsigelse og avkom.