Hundeforsikringen avslår på grunn av «kjent lidelse» — hva gjelder?

Hvorfor hundeforsikringen avslo: karens og kjent lidelse

Kjent lidelse er en betegnelse selskapet bruker når det mener sykdommen eller skaden var synlig, diagnostisert eller under utvikling før forsikringen trådte i kraft. De fleste dyreforsikringer har i tillegg en karensperiode rett etter tegning der sykdom ikke dekkes selv om symptomene først dukker opp i den perioden, mens ulykker som regel er dekket fra første dag. Forveksler man de to begrepene, er det lett å tro at et avslag er urettmessig når det egentlig handler om karens og ikke om skjult sykdomshistorie. Selskapet skal likevel kunne vise til konkrete holdepunkter for at noe var kjent, som journalnotater, symptombeskrivelser fra eieren selv i forkant, eller tidligere behandling. Rene mistanker om at «dette er typisk for rasen» er ikke det samme som en dokumentert kjent lidelse hos akkurat denne hunden, og et avslag som bare bygger på en generell antagelse, holder ikke.

Opplysningsplikten da Beate tegnet forsikringen

Da Beate tegnet forsikringen, svarte hun trolig på spørsmål om hundens helsetilstand på det tidspunktet. Forsikringsavtaleloven § 4-1 pålegger den som tegner forsikringen å gi riktige og fullstendige svar på det selskapet spør om, og § 4-2 regulerer hvilken virkning det får dersom svarene senere viser seg å være uriktige. Har Beate svart ærlig ut fra det hun visste da, og hunden ikke hadde synlige symptomer, kan ikke selskapet bruke opplysningssvikt som grunnlag for avslag i ettertid bare fordi det senere viser seg at en underliggende tilstand var i utvikling. Det avgjørende er hva som var kjent eller merkbart på tegningstidspunktet, ikke hva en grundigere veterinærundersøkelse i etterkant kunne ha avdekket. Selskapet må skille mellom en tilstand som var symptomatisk og en tilstand som først senere ble diagnostisert, selv om den rent medisinsk kan ha eksistert lenge før den viste seg.

Arvelige og rasetypiske lidelser er unntatt uansett

Mange vilkår har et eget punkt om arvelige og rasedisponerte lidelser, uavhengig av kjent lidelse-vurderingen. Har rasen en kjent overhyppighet av for eksempel leddproblemer, kan selskapet ha bygget inn et unntak som gjelder uansett når symptomene oppstår, fordi risikoen anses som en del av rasens iboende egenskaper og ikke en tilfeldig sykdom som oppstod underveis. Dette unntaket er noe annet enn spørsmålet om Beates opplysninger ved tegning var riktige, og det kan derfor ikke bestrides med de samme argumentene. Det avgjørende blir i stedet hva selskapets vilkår faktisk sier om den aktuelle diagnosen, og om veterinæren har konkludert med at tilstanden er arvelig betinget eller om årsaken er mer sammensatt. Uklarhet i vilkårene går normalt ut over selskapet som har utformet dem.

Slik samler Beate dokumentasjon for å bestride avslaget

Veterinærjournalen er det viktigste beviset i begge retninger, og Beate bør be om en fullstendig kopi, ikke bare epikrisen fra siste besøk. Journalen viser når symptomene faktisk ble registrert første gang, hvilke undersøkelser som ble gjort tidligere, og om noe var nevnt uten at det ble fulgt opp. Har hunden vært hos samme veterinær siden valpealder, styrker det saken at ingenting var notert før tegningsdatoen. Skriftlig kontakt med selskapet er også nyttig: be om en konkret begrunnelse for hvilke opplysninger avslaget bygger på, og be selskapet vise til hvilken journalføring de mener dokumenterer at tilstanden var kjent. Uklare eller generelle begrunnelser fra selskapet svekker deres sak dersom tvisten går videre. Beate bør også notere egne observasjoner med datoer, siden dette kan underbygge når hun selv først merket noe unormalt hos hunden. Samme fremgangsmåte gjelder forøvrig når uhell i hjemmet bestrides av et forsikringsselskap: det er alltid journalføringen og tidspunktene som avgjør, ikke hvem som argumenterer høyest.

Klage til selskapet og videre til Finansklagenemnda

Mener Beate at avslaget er galt, bør neste steg være å sende selskapet en skriftlig klage der hun ber om at journalen vurderes på nytt – omtrent slik det også anbefales når et krav mangler kvitteringer og annen dokumentasjon må veie opp for det. Gir ikke det resultater, kan hun ta saken videre til Finansklagenemnda, et organ som avgjør nettopp denne typen uenighet mellom forbruker og forsikringsselskap gratis og gir en rådgivende uttalelse. Får Beate medhold der og selskapet likevel ikke retter seg etter uttalelsen, må selskapet dekke sakskostnadene dersom saken senere går videre til domstolene og hun vinner fram. Kravet må meldes innen den fristen som gjelder etter forsikringsavtaleloven § 8-5, normalt ett år fra hun fikk kunnskap om at hun hadde et krav, og selve kravet foreldes etter § 8-6 tre år fra samme tidspunkt. Venter hun for lenge med å klage, kan retten til å få saken realitetsbehandlet falle bort helt uavhengig av hvor godt begrunnet klagen er. En advokat med erfaring fra forsikringstvister koster normalt noen få timer arbeid for en vurdering av journal og vilkår, og er sjelden nødvendig før Finansklagenemnda faktisk har konkludert.

Kort oppsummert

• Et avslag fra hundeforsikringen for kjent lidelse er bare gyldig når journalen faktisk viser at symptomene var der før tegning eller i karensperioden.
• Opplysningsplikten etter forsikringsavtaleloven §§ 4-1 og 4-2 gjelder det Beate visste og svarte på tegningstidspunktet, ikke det en grundigere undersøkelse kunne avdekket i ettertid.
• Arvelige og rasedisponerte lidelser kan være unntatt fra dekning helt uavhengig av når symptomene oppstod, fordi det er et eget vilkårspunkt.
• Full veterinærjournal og skriftlig kontakt med selskapet er nødvendig dokumentasjon før en klage sendes videre til Finansklagenemnda.
• Kravet må meldes innen fristene i forsikringsavtaleloven §§ 8-5 og 8-6, ellers kan retten til å få saken vurdert falle bort.