Dette er kanskje den mest kjente og mest omdiskuterte praktiske utfordringen med formuesskatt for gründere og eiere av vekstselskaper — ofte omtalt som «formuesskatt uten likviditet». La oss gå grundig gjennom hvorfor problemet oppstår, hvor reelt og utbredt det faktisk er, og hvilke praktiske løsninger som finnes for noen i Siljes situasjon.

Hvorfor oppstår problemet i utgangspunktet?

Som vi har vært innom i tidligere artikler i denne serien, beregnes formuesskatt på formuesverdier — altså hva du eier, målt på papiret per 31. desember — ikke på kontanter du faktisk har tilgjengelig. For de fleste formuesobjekter er dette uproblematisk: et bankinnskudd er per definisjon likvid, og verdien på boligen din, selv om den ikke er «kontanter», er sjelden så høy i forhold til inntekten din at formuesskatten blir en reell likviditetsutfordring for en vanlig boligeier.

For en eier av et raskt voksende, kapitalkrevende selskap er situasjonen fundamentalt annerledes. Selskapets verdi kan vokse mye raskere enn eierens personlige likviditet, rett og slett fordi all kapitalen som genereres eller hentes inn, pløyes rett tilbake i driften — ansettelser, produktutvikling, markedsføring, utstyr. Eieren ser aldri disse pengene personlig. De blir aldri utbetalt som lønn eller utbytte. De blir i stedet en del av selskapets — og dermed indirekte eierens — formuesverdi, som formuesskatten beregnes av. Resultatet kan i prinsippet bli at en eier med en formue som på papiret er betydelig, ender opp med en skatteregning som overstiger det vedkommende faktisk har tilgjengelig i egen privatøkonomi.

Hvor utbredt er dette problemet egentlig?

Det er viktig å være presis her: dette er ikke en utfordring for de aller fleste norske aksjeeiere. De fleste som eier aksjer i et lite AS, har enten en formue godt under bunnfradraget på 1 900 000 kroner, eller har en formue der aksjeverdien utgjør en mindre og håndterbar del av totalbildet, gjerne kombinert med annen inntekt som gjør at formuesskatten kan dekkes av ordinære lønnsmidler uten at det oppleves som en reell belastning. Problemet blir først tydelig og potensielt akutt for en bestemt gruppe: eiere med en betydelig eierandel i selskaper som vokser raskt i verdi, men som ikke genererer utbetalbar kontantstrøm til eieren selv — typisk gründere i vekstfasen av teknologi-, life science- eller andre kapitalintensive selskaper, akkurat som Silje.

Dette er også nøyaktig den gruppen debatten om «arbeidende kapital» handler om, og som vi dekker grundig i egne artikler. Det er verdt å nevne allerede her, fordi likviditetsproblemet er selve kjernen i argumentasjonen til dem som mener formuesskatten bør justeres for denne typen kapital: skatten rammer, ifølge kritikerne, ikke rikdom i tradisjonell forstand, men snarere en beregnet, illikvid verdi som eieren verken kan spise, bo i, eller bruke til å betale regninger med uten å først gjøre noe drastisk — som å selge unna eierandeler eller tappe selskapet for kapital det egentlig trenger til drift og vekst.

Hva er de praktiske konsekvensene, og hvilke løsninger finnes?

Så hva gjør man rent praktisk hvis man, som Silje, står i denne situasjonen? Det finnes ingen enkel eller universell løsning, men det finnes flere reelle handlingsalternativer, og de fleste eiere i denne situasjonen ender opp med en kombinasjon av dem.

Det første og mest åpenbare alternativet er å ta ut utbytte fra selskapet for å dekke skatteregningen — men dette er langt fra kostnadsfritt. Utbytte beskattes separat som kapitalinntekt for mottakeren, slik at man i realiteten må ta ut mer enn selve formuesskattebeløpet for å sitte igjen med nok etter at utbytteskatten også er trukket fra. I tillegg innebærer det å ta kapital ut av et selskap som kanskje trenger den til videre vekst, noe som kan oppleves som en dårlig forretningsmessig beslutning tatt utelukkende av skattemessige årsaker. Vi går grundigere inn på nettopp denne dynamikken i neste artikkel i serien.

Et annet alternativ er å bruke egen oppspart privatøkonomi eller ta opp personlig lån, eventuelt med sikkerhet i aksjene selv, for å dekke skatteregningen uten å måtte ta penger ut av selskapet. Dette forutsetter naturligvis at man har slik kapasitet, eller at banken er villig til å gi lån med aksjer i et unotert selskap som sikkerhet — noe som ikke alltid er like enkelt, ettersom unoterte aksjer generelt regnes som mindre attraktiv sikkerhet enn for eksempel bolig.

Et tredje alternativ, som blir mer aktuelt jo større beløpene er, er å selge en mindre andel av aksjene sine — enten tilbake til selskapet, til medeiere, eller til nye investorer — for å skaffe kontanter. Dette kan være en fornuftig løsning for noen, men innebærer naturligvis også at man gir fra seg en del av eierskapet man kanskje egentlig ønsket å beholde.

Til sist er det verdt å nevne at det i visse tilfeller kan finnes muligheter for å søke om betalingsordninger eller utsettelse hos Skatteetaten dersom man har reelle likviditetsutfordringer knyttet til en konkret skatteregning. Reglene og praksisen rundt dette er detaljerte og kan endre seg, så det er noe man bør avklare konkret med Skatteetaten eller en rådgiver i det enkelte tilfellet, fremfor å legge generelle antakelser til grunn.

Et eksempel over flere år

For å forstå hvor fort dette kan eskalere, er det nyttig å se på hvordan Siljes situasjon kan ha utviklet seg over tid, i stedet for bare å se på et enkelt øyeblikksbilde. Da hun startet selskapet, var formuesverdien lav, og formuesskatten var enten fraværende eller ubetydelig — helt vanlig for et selskap i tidlig fase uten mye kapital bundet i driften ennå. Etter hvert som selskapet fikk fotfeste, ansatte flere, og etter hvert hentet inn ekstern kapital fra investorer, økte den beregnede formuesverdien raskt, ofte raskere enn Siljes egen lønn og private sparing klarte å holde tritt med. Det som i år én var en ubetydelig skatteregning på noen få tusen kroner, kan i år fem, etter flere kapitalrunder og betydelig vekst, ha blitt en regning på flere hundre tusen kroner — uten at Silje noen gang har hatt tilsvarende beløp tilgjengelig personlig i mellomtiden.

Denne utviklingen er verdt å ha i bakhodet nettopp fordi den sjelden er lineær eller lett å forutse tidlig i et selskaps liv. Mange gründere planlegger godt for driftskostnader, ansettelser og produktutvikling, men glemmer å sette av tid til å tenke gjennom hvordan egen personlig formuesskatt vil utvikle seg i takt med at selskapet de bygger, vokser i verdi. Når regningen først blir betydelig, er det ofte for sent å gjøre noe annet enn å håndtere den akutt — mens en mer proaktiv tilnærming, satt i gang tidligere, kunne gitt flere og bedre handlingsalternativer.

Proaktiv planlegging fremfor akutt håndtering

Et konkret råd som ofte fremheves for eiere i en situasjon som Siljes, er å begynne å tenke på den fremtidige formuesskatten som en forventet, tilbakevendende kostnad allerede når selskapet begynner å vise tegn til rask vekst — ikke først når den første store regningen faktisk kommer i posten. Dette kan for eksempel innebære å sette av en del av eventuell lønn eller annen personlig inntekt underveis, fremfor å bruke alt løpende, slik at man bygger opp en liten buffer til å møte fremtidige skatteregninger uten at det blir en akutt krise. Det kan også innebære å ha en åpen og tidlig dialog med regnskapsfører eller rådgiver om hvordan planlagte kapitalinnhentinger, som vi kommer nærmere inn på i en senere artikkel, forventes å påvirke den personlige formuesskatten i årene som kommer, slik at man går inn i en investeringsrunde med åpne øyne fremfor å bli overrasket i etterkant.

Noen eiere velger også å ha en eksplisitt samtale med styret eller medeiere om utbyttepolitikk med nettopp dette for øye — ikke nødvendigvis for å ta ut store beløp, men for å sikre at det finnes en viss forutsigbarhet og et visst handlingsrom til å dekke personlige skatteforpliktelser uten at det kommer i konflikt med selskapets behov for kapital til videre drift. En slik samtale, tatt tidlig og i ro, er ofte langt mer konstruktiv enn en beslutning tatt i panikk rett før en betalingsfrist.

Er dette et argument for eller imot formuesskatten?

Det er fristende å konkludere med at denne typen historier viser at formuesskatten er urettferdig, eller motsatt, at den rammer akkurat de som har mest å avse. Begge disse konklusjonene er politiske standpunkter, og det finnes tungtveiende argumenter på begge sider — noe vi går grundig og balansert gjennom i de neste to artiklene i denne serien. Det som derimot er udiskutabelt, er selve mekanismen: formuesskatt beregnes på beregnede papirverdier, ikke på tilgjengelige kontanter, og for en eier med mye kapital bundet i et voksende, illikvid selskap kan dette i praksis skape en reell og krevende likviditetsutfordring — akkurat den Silje nå står midt oppe i, og som hun, i likhet med mange andre norske gründere, må finne sin egen løsning på.

Kort oppsummert - Formuesskatt beregnes på formuesverdi, ikke tilgjengelige kontanter — dette kan skape et reelt likviditetsproblem for eiere av raskt voksende, kapitalbundne selskaper. - Problemet rammer typisk ikke folk flest, men er mest akutt for gründere og eiere med store, illikvide eierandeler og lite personlig likviditet. - Vanlige løsninger er å ta ut utbytte (med egen skattekostnad), bruke privat sparing eller lån, selge en mindre eierandel, eller i noen tilfeller søke betalingsordning hos Skatteetaten. - Dette likviditetsproblemet er kjernen i «arbeidende kapital»-debatten, som er politisk betent og dekkes balansert i egne artikler.