Må foreldre betale for studiene etter videregående?

Hovedregelen: plikten varer til barnet er 18

Barnelova § 66 sier at foreldrene skal dekke utgiftene til barnets forsørgelse og utdanning, etter evne og etter sine økonomiske kår, når barnet ikke har egne midler. Begge foreldrene har plikt til å bidra. Etter barnelova § 68 varer plikten til barnet er 18 år, hvis ikke noe annet er avtalt eller fastsatt.

Det betyr at tolv års grunnskole og de første årene på videregående som regel er dekket av forsørgelsesplikten. Mange fyller 18 mens de fortsatt går på videregående, og da kommer unntaket i neste avsnitt inn.

Plikten gjelder altså ikke fordi barnet «har rett til å studere». Den er knyttet til alder og til hva som regnes som vanlig skolegang. Det som skjer etter dette, avhenger av hva slags utdanning det er snakk om.

Vanlig skolegang etter 18 år

Fyller barnet 18 mens det fortsatt går på videregående, eller fortsetter det med slik skolegang som regnes som vanlig, har det krav på pengetilskudd så lenge skolegangen varer. Loven sier også at det skal settes en tidsgrense for kravet. Tilskuddet er ikke ubegrenset, selv om barnet fortsetter å gå på skole.

Det er barnet som har retten til tilskuddet, ikke den andre forelderen. Hvis foreldrene bor hver for seg, gjelder det samme som før: den som ikke bor sammen med barnet, betaler faste pengetilskudd etter barnelova § 67. Hvordan dette fungerer i praksis for den som er over 18, er forklart i spørsmålet om barnebidrag etter 18 og videregående.

Studier på universitet og høyskole

Her skiller loven seg fra det mange tror. Det finnes ingen fast regel om at foreldre skal betale for studiene. Det finnes heller ingen regel om at de slipper. Barnelova § 68 sier at foreldre kan pålegges å yte tilskudd til annen videreutdanning dersom det er rimelig. Rimeligheten vurderes ut fra disse forholdene:

• barnets interesser og evner
• muligheten til å skaffe midler til utdanningen på andre måter
• forholdene ellers, blant annet foreldrenes økonomi

Også her skal det settes en tidsgrense. Ordlyden er «kan», ikke «skal». Foreldre blir ikke pålagt å betale bare fordi barnet begynner på en bachelor. Spørsmålet er om det er rimelig i akkurat denne familien, og om barnet har andre muligheter, for eksempel lån, stipend eller deltidsarbeid.

Forsørgelsesplikten etter § 66 gjelder dessuten bare når barnet ikke selv har midler til det. Har barnet egne midler, blir foreldrenes bidrag mindre eller faller bort.

Hvem avgjør, og kan foreldrene avtale noe annet?

Foreldre og barn står fritt til å lage en avtale. Mange familier gjør det uformelt: foreldrene tar husleien, og barnet tar mat og lån. En slik avtale er en privat ordning. Den endrer ikke hva loven sier om plikten, og barnet kan senere kreve det loven gir.

Når foreldrene er uenige seg imellom, eller når barnet og foreldrene er uenige, gjelder reglene om fastsetting av bidrag. At barnet selv kan reise krav når det er over 18, er tatt opp i artikkelen om at barnet selv kan kreve bidrag.

Sett fra foreldrenes side er det én ting å ha en plikt og en annen å velge å hjelpe. Foreldre som hjelper til med depositum, bøker eller bil, kan gjøre det som gave uten at det skaper noen plikt for fremtiden.

Kort oppsummert

• Forsørgelsesplikten varer som hovedregel til barnet fyller 18 år.
• Fortsetter barnet med vanlig skolegang etter 18, har det krav på tilskudd så lenge skolegangen varer, med en tidsgrense.
• Foreldre har ikke en fast plikt til å betale for studier på universitet eller høyskole, men kan pålegges å bidra til annen videreutdanning hvis det er rimelig.
• Rimeligheten vurderes ut fra barnets interesser og evner, andre muligheter til å finansiere studiene og forholdene ellers.
• Foreldre som ikke har en plikt, kan likevel velge å hjelpe frivillig.