Firmahytte er i utgangspunktet en fordel som kan skattlegges
Når et selskap eier en hytte og stiller den til rådighet for ansattes private bruk, er utgangspunktet at dette er en naturalytelse som kan utløse skatteplikt for den eller de som faktisk bruker den — omtrent som med andre goder arbeidsgiver stiller til rådighet. Spørsmålet er om bruken faller inn under unntaket for skattefrie velferdstiltak, på samme måte som med treningsordninger og lignende kollektive goder.
Likebehandling er avgjørende også her
Det avgjørende vilkåret for at bruken av en firmahytte skal kunne regnes som et skattefritt velferdstiltak, er at hytta er reelt tilgjengelig for alle ansatte etter en rimelig og forutsigbar fordelingsordning — typisk et bookingsystem der alle ansatte kan reservere uker eller helger etter tur, uavhengig av stilling i selskapet. Så lenge fordelingen skjer på denne måten, og hytta faktisk brukes av flere enn bare eieren over tid, kan verdien av bruken normalt regnes som skattefri for de ansatte som benytter seg av tilbudet.
Motsatt gjelder at dersom hytta i praksis nesten utelukkende brukes av eieren selv eller familien, uten noen reell mulighet for de andre ansatte til å reservere den, mister ordningen sin karakter av å være et kollektivt velferdstiltak. Da kan verdien av bruken bli ansett som en skattepliktig fordel for den eller de som faktisk bruker hytta mest — typisk eieren selv, siden det er han eller hun som i praksis nyter godt av selskapets investering.
Eksempel: Nordmark Bygg AS innfører bookingsystem
Terje bestemmer seg for å gjøre ting riktig. Han setter opp en enkel kalender der alle ti ansatte kan reservere hytta i Trysil, med en regel om at ingen kan booke mer enn to uker sammenhengende, og at reservasjoner skjer etter «førstemann til mølla»-prinsippet innenfor et sesongvindu som gjelder likt for alle. Gjennom vinteren blir hytta brukt av fem forskjellige ansatte til sammen ni ganger, deriblant Terje selv to ganger. Fordi ordningen er reelt tilgjengelig for alle og faktisk benyttes av flere ansatte enn bare eieren, kan bruken behandles som et skattefritt velferdstiltak for alle involverte, inkludert Terje.
Eksempel: samme hytte, men uten reell tilgang for andre
Sammenlign dette med situasjonen før Terje ryddet opp: hytta sto formelt sett «åpen for alle ansatte», men i praksis var det bare Terje og familien som noensinne brukte den — dels fordi det ikke fantes noe bookingsystem, dels fordi ingen av de ansatte visste konkret hvordan de skulle gå frem for å reservere den. Her mangler den reelle tilgjengeligheten, og verdien av Terjes egen bruk av hytta — for eksempel beregnet som en andel av hyttas leieverdi i det åpne markedet for de ukene han og familien disponerte den — kan bli ansett som en skattepliktig fordel for ham personlig, selv om hytta formelt eies av selskapet og ikke av ham privat.
Hvordan verdsettes fordelen hvis den blir skattepliktig?
Blir bruken vurdert som skattepliktig, tar verdsettelsen som regel utgangspunkt i hva det ville kostet å leie en tilsvarende hytte i det åpne markedet for den perioden den ansatte disponerte den. For en attraktiv fjellhytte i høysesong kan dette fort utgjøre flere tusen kroner per uke, noe som betyr at en eier som i praksis disponerer en firmahytte til seg selv gjennom store deler av året, kan risikere en betydelig skattepliktig fordel dersom ordningen ikke er reelt åpen for de andre ansatte.
Praktiske grep for Terje og andre i samme situasjon
For at en firmahytte skal kunne behandles som et skattefritt velferdstiltak, bør Terje sørge for et system alle ansatte faktisk kjenner til og kan bruke, en fordelingsregel som ikke systematisk favoriserer eieren eller ledelsen, og en viss dokumentasjon over tid på at hytta faktisk brukes av flere enn bare ham selv. Det er ikke noe krav om at bruken må fordeles helt likt kronologisk — noen ansatte vil naturlig nok bruke tilbudet mer enn andre — men mønsteret over tid bør vise en reell, bred bruk blant de ansatte, ikke en ordning som i praksis er forbeholdt eieren.
Hva med attraktive perioder som jul, påske og fellesferie?
En praktisk utfordring for mange bedrifter er at alle naturlig nok ønsker hytta i de samme populære periodene — vinterferien, påsken eller de første ukene av fellesferien. Terje bør derfor tenke gjennom hvordan slike topper håndteres i fordelingsordningen, for eksempel gjennom loddtrekning blant interesserte, en rullerende prioritet fra år til år, eller en regel om at ingen kan booke samme høysesong to år på rad. Det avgjørende er at eieren ikke systematisk sikrer seg de mest attraktive periodene år etter år på bekostning av de andre ansatte — gjør han det, svekkes troverdigheten til hele ordningen som et likebehandlet velferdstiltak, selv om fordelingen utenfor høysesongen skulle være ryddig nok.
Betyr det noe hvordan hytta er finansiert i selskapet?
Om hytta er kjøpt kontant, finansiert med lån, eller leaset av selskapet, har i utgangspunktet ikke betydning for selve vurderingen av om ansattes bruk er skattefri eller ikke — det avgjørende er tilgjengeligheten og den faktiske bruken, ikke hvordan eiendelen er finansiert på selskapets balanse. Derimot kan finansieringsformen ha betydning for andre deler av selskapets regnskap og skattemessige fradragsrett for kostnadene knyttet til hytta, noe Terje bør avklare med regnskapsføreren sin uavhengig av spørsmålet om ansattes bruk.
Hva om det er flere hytter, eller bare én som er svært etterspurt?
Har selskapet flere fritidseiendommer til rådighet, kan det være enklere å sikre reell tilgang for alle, fordi etterspørselen fordeler seg. Har Nordmark Bygg AS derimot bare denne ene hytta i Trysil, og etterspørselen blant de ti ansatte er langt større enn antall tilgjengelige uker gjennom sesongen, bør Terje være ekstra bevisst på at fordelingsordningen oppleves som rettferdig av de ansatte som ikke får tildelt plass et gitt år. En transparent kø- eller loddtrekningsordning, der de som ikke fikk plass forrige sesong prioriteres neste gang, kan bidra til at ordningen oppfattes som reelt likebehandlet over tid, selv om ikke alle kan få akkurat den uken de helst ønsker seg hvert eneste år.
Kort oppsummert - Firmahytte som ansatte kan bruke gratis, er i utgangspunktet en fordel som kan utløse skatteplikt. - Er hytta reelt tilgjengelig for alle ansatte gjennom en rimelig fordelingsordning, som et bookingsystem, kan bruken normalt regnes som et skattefritt velferdstiltak. - Brukes hytta i praksis nesten bare av eieren, kan verdien av bruken bli en skattepliktig fordel for den som faktisk bruker den mest. - Blir fordelen skattepliktig, verdsettes den normalt ut fra hva tilsvarende leie ville kostet i det åpne markedet. - Et kjent, rettferdig bookingsystem og dokumentasjon på reell bruk blant flere ansatte er avgjørende for å sikre skattefritaket.