Er det lov å rette spillreklame med kjøpspress mot barn?
Nei. Markedsføringsloven § 9 forbyr aggressiv handelspraksis, og reklame i spill som utnytter barns godtroenhet, uerfarenhet eller sosiale press for å presse frem kjøp av spillvaluta eller innhold, kan rammes av dette forbudet. Barn regnes som en særlig sårbar forbrukergruppe, og terskelen for hva som anses aggressivt eller urimelig, ligger lavere når markedsføringen er rettet mot dem.
Et spill stopper opp midt i et nivå og tilbyr en «engangssjanse» til å kjøpe seg videre, med en nedtellingsklokke som synker mens barnet ser på skjermen. Denne typen mekanikk er sjelden tilfeldig utformet - den er laget for å utløse et kjøp der og da, og det er nettopp denne typen påvirkning markedsføringsloven skal beskytte barn mot.
Hva regnes som aggressiv handelspraksis overfor barn?
Markedsføringsloven § 9 forbyr aggressiv handelspraksis (markedsføring som bruker trakassering, tvang eller utilbørlig påvirkning for å presse frem en beslutning forbrukeren ellers ikke ville tatt). I vurderingen av om noe er aggressivt, ser man på hvor stor psykisk påvirkningskraft praksisen har, og om den utnytter forbrukerens situasjon på en urimelig måte. Retter markedsføringen seg mot barn, skal det mindre til før noe regnes som aggressivt enn om målgruppen er voksne, fordi barn har mindre erfaring med å vurdere denne typen press.
Hvorfor står barn i en særstilling i denne vurderingen?
Barn har begrenset forståelse for pengers verdi, for hvordan spillvaluta omregnes til reelle kroner, og for at en nedtellingsklokke i et spill ikke nødvendigvis betyr at tilbudet virkelig forsvinner. Denne kombinasjonen av manglende erfaring og sterk følelsesmessig involvering i spillet gjør barn til en sårbar forbrukergruppe. Loven tar høyde for dette ved at terskelen for hva som regnes som utilbørlig påvirkning, ligger lavere når målgruppen er barn enn når den er voksne.
Hvilke konkrete grep i spill kan rammes?
Flere mekanismer går igjen i spill rettet mot eller populære blant barn. Tidsbegrensede tilbud med nedtelling skaper et kunstig hastverk. Sosialt press, der spillet viser at venner har kjøpt et bestemt kostyme eller våpen, utnytter ønsket om å høre til. Direkte oppfordringer om å kjøpe mer «mynter» eller «edelstener» for å unngå å tape eller for å fortsette å spille uten avbrudd, kan også rammes dersom presset er sterkt nok og rettet mot en målgruppe som ikke har forutsetning for å stå imot det.
Hvem fører tilsyn med markedsføring rettet mot barn?
Forbrukertilsynet fører tilsyn med at markedsføringsloven overholdes, og har egne retningslinjer for markedsføring rettet mot barn og unge. Tilsynet kan gripe inn overfor spillselskaper og appleverandører som bruker aggressive salgsmekanismer mot barn, og kan i ytterste konsekvens forby praksisen og ilegge overtredelsesgebyr. Foreldre og andre kan varsle Forbrukertilsynet om spesifikke spill eller apper der de mener markedsføringen går for langt.
Hva kan jeg gjøre hvis barnet mitt har blitt utsatt for dette?
Ta skjermbilder av tilbudet, nedtellingen eller kjøpsoppfordringen mens den vises, siden slike elementer ofte er tidsbegrenset og forsvinner fra skjermen. Kontakt spillselskapet direkte og be om at eventuelle kjøp gjort under påvirkning av en slik mekanisme, kanselleres eller refunderes. Mange app-butikker har egne rutiner for å reversere kjøp gjort av barn uten foreldres viten. Vurder i tillegg å sende en bekymringsmelding til Forbrukertilsynet dersom praksisen fremstår som systematisk rettet mot barn.
Har foreldre selv noe ansvar for å begrense denne typen kjøp?
Foreldre har praktiske verktøy for å redusere risikoen - foreldrekontroll i appbutikker, krav om passord eller PIN-kode ved hvert kjøp, og forhåndsinnstilte beløpsgrenser på kort knyttet til barnets enhet. At disse verktøyene finnes, fritar likevel ikke spillselskapet for ansvar dersom selve markedsføringen i spillet er utformet for å presse frem kjøp på en aggressiv måte. Loven retter seg mot selgerens opptreden, ikke mot om forbrukeren - eller her, foreldrene - kunne ha forhindret situasjonen med bedre tekniske sperrer.
I praksis er det likevel klokt å sette opp slike sperrer proaktivt, siden en tvist om refusjon kan ta tid, og fordi enkelte kjøp kan være vanskelige å reversere fullt ut selv når spillselskapet innrømmer at markedsføringen var problematisk. Kombinasjonen av tekniske sperrer og kjennskap til markedsføringslovens regler gir foreldre et sterkere utgangspunkt både for å forebygge og for å klage i etterkant.
Aldersmerking av spillet - for eksempel gjennom PEGI-systemet - kan også være relevant i vurderingen, selv om merkingen i seg selv ikke er en egen hjemmel etter markedsføringsloven. Er spillet aldersmerket for en yngre målgruppe enn den som typisk utsettes for kjøpspress, styrker det bildet av at markedsføringen er rettet nettopp mot barn, og dermed at terskelen for aggressiv handelspraksis etter § 9 bør ligge lavt. Er spillet derimot merket for voksne, men i praksis mest spilt av barn, kan det være et selvstendig poeng å ta opp overfor spillselskapet at målgruppen i praksis avviker fra den formelle merkingen.
Er du usikker på om en konkret mekanisme i et spill er problematisk nok til å klages inn, kan det være nyttig å beskrive den så presist som mulig i en henvendelse til Forbrukertilsynet - hvilket spill, hvilken skjerm, hvilket tidspunkt handlingen dukket opp, og hvordan den var utformet. Jo mer konkret beskrivelsen er, desto lettere er det for tilsynet å vurdere om praksisen faktisk rammes av forbudet mot aggressiv handelspraksis.
Kort oppsummert
Reklame i spill som bruker nedtelling, sosialt press eller gjentatt kjøpspress mot barn, kan rammes av forbudet mot aggressiv handelspraksis i markedsføringsloven § 9. Barn regnes som en særlig sårbar gruppe, og terskelen for hva som anses aggressivt, ligger derfor lavere enn for voksne. Dokumenter praksisen med skjermbilder, kontakt spillselskapet for refusjon, og meld praksisen til Forbrukertilsynet hvis den virker systematisk.