Kort svar: nei, foreldelsesfristen stopper ikke automatisk å løpe bare fordi rettighetshaveren er mindreårig eller under vergemål — så lenge vedkommende har en fungerende verge, forutsettes det at vergen følger opp kravet på vanlig måte. Men mangler personen en verge som faktisk kan opptre på vegne av vedkommende, gjelder en egen suspensjonsregel i foreldelseslovens tilleggsfrist-regler (§§ 12–13): fristen løper da ikke i perioden uten verge, og forlenges til minst ett år etter at vergemål er brakt i orden. I tillegg finnes en egen særregel for krav mot ens egen verge eller tillitsvalgt.

Hvorfor løper fristen som regel som normalt

Utgangspunktet i norsk rett er at et barn eller en person under vergemål har en verge som handler på deres vegne i økonomiske og rettslige spørsmål. Har et barn for eksempel arvet penger, eller fått et erstatningskrav etter en skade, er det vergen — typisk en forelder — som skal følge opp kravet og om nødvendig avbryte foreldelsesfristen underveis, akkurat som enhver annen kreditor må gjøre. Nettopp fordi systemet forutsetter at det finnes noen som kan handle på den mindreåriges vegne, har ikke loven en generell regel om at klokken stopper helt bare fordi rettighetshaveren selv er mindreårig — det avgjørende er om det faktisk finnes en fungerende verge eller ikke.

Når det faktisk mangler en verge: suspensjon

Det er en annen sak dersom det i en periode faktisk ikke finnes noen verge som kan opptre på den mindreåriges eller den umyndiggjortes vegne — for eksempel fordi begge foreldrene er falt fra og det ennå ikke er oppnevnt ny verge, eller fordi den som skulle vært verge selv er inhabil i saken. I en slik situasjon ville det være urimelig om fristen bare fortsatte å løpe som normalt, siden ingen reelt sett har mulighet til å ivareta rettighetshaverens interesser. Loven løser dette ved å suspendere fristen i perioden uten verge, og ved i tillegg å forlenge den slik at den varer i minst ett år etter at forholdet er brakt i orden — altså etter at det er oppnevnt en verge som kan handle på vedkommendes vegne. Det nøyaktige paragrafnummeret for denne suspensjonsregelen bør dobbeltsjekkes direkte mot lovteksten før publisering (se redaksjonell merknad i dokumentets innledning), men selve realiteten i beskyttelsen er godt forankret: en mindreårig eller umyndiggjort skal ikke kunne miste et krav bare fordi ingen hadde anledning til å forfølge det på vedkommendes vegne.

Den spesifikke regelen: krav mot din egen verge

Der loven derimot griper direkte inn, er i den situasjonen der kravet nettopp er rettet mot vergen selv — for eksempel fordi vergen har forvaltet barnets eller den vergetrengendes penger dårlig, eller pådratt seg et ansvar i kraft av selve vervet. Her sier foreldelsesloven § 12 at foreldelse for et slikt ansvar tidligst inntrer ett år etter at vervet er opphørt. Regelen gjelder tilsvarende for krav et selskapsmedlem har mot et styremedlem eller annen tillitsvalgt i selskapet, av samme grunn: man kan ikke realistisk forvente at noen skal reise krav mot den personen som til enhver tid har kontrollen over ens egne interesser.

Se for deg Vilde, som blir satt under vergemål som barn etter at foreldrene begge omkommer i en ulykke, med en onkel som verge. Skulle onkelen i løpet av vergeperioden ha brukt av Vildes midler til egne formål, uten at noen oppdager det før vergemålet opphører når Vilde fyller 18 år, ville et vanlig krav mot onkelen for dette kunne vært foreldet lenge før hun i det hele tatt fikk mulighet til å forfølge det selv. Regelen i § 12 sikrer at et slikt krav først foreldes tidligst ett år etter at vervet faktisk opphørte — altså tidligst ett år etter at Vilde ble myndig og vergemålet falt bort, ikke etter en frist som kan ha løpt ut mens onkelen fortsatt satt med kontrollen.

En beslektet regel: uovervinnelig hindring

Verdt å kjenne til i samme sammenheng er også den generelle tilleggsfristen for uovervinnelig hindring i § 10 nr. 2, som gir en tilleggsfrist på ett år etter at hindringen falt bort, i tilfeller der foreldelse ikke kunne avbrytes på grunn av en hindring som ikke skyldtes kreditors egne forhold. Denne regelen er ikke spesifikt laget for mindreårige eller umyndiggjorte — den er en generell sikkerhetsventil som kan komme til anvendelse i mange typer situasjoner — men den er, som all bruk av § 10, underlagt den absolutte grensen på tretten år totalt fra kravets opprinnelige utgangspunkt. Suspensjonsregelen for mangel på verge er derimot ikke underlagt denne trettenårsgrensen på samme måte, nettopp fordi den er en egen, dedikert beskyttelsesmekanisme og ikke en tilleggsfrist etter § 10.

Hva betyr dette i praksis for foreldre og verger?

Det praktiske rådet er egentlig ganske enkelt: siden systemet forutsetter at vergen følger opp barnets krav aktivt, bør en forelder eller verge behandle et barns pengekrav akkurat like aktsomt som sitt eget — sende påkrav i tide, avbryte foreldelsen ved behov, og ikke stole på at «barnet har jo god tid, siden det er mindreårig». Det er nettopp denne antakelsen som er feil: uten en aktiv verge som følger opp, løper foreldelsesfristen for et barns ordinære krav mot tredjeparter i utgangspunktet akkurat som for en voksen.

Et eksempel med et vanlig erstatningskrav

Se for deg at en åtte år gammel gutt, Oskar, skades i en trafikkulykke i juni 2020. Foreldrene, som er hans naturlige verger, har alt ansvar for å følge opp et eventuelt erstatningskrav mot den ansvarlige bilføreren. Sover foreldrene i timen og glemmer å forfølge saken i flere år, løper foreldelsesfristen for erstatningskravet i utgangspunktet som normalt — Oskars alder alene gir ham ingen generell ekstra beskyttelse mot at kravet foreldes, fordi han nettopp har foreldre som skal ivareta interessene hans. Det er en helt annen situasjon enn Vildes sak over, der kravet var rettet mot vergen selv, og hvor den vergetrengende naturlig nok ikke kunne forvente at vergen skulle forfølge et krav mot seg selv.

Kort oppsummert

Fristen løper som hovedregel normalt selv om rettighetshaveren er mindreårig eller under vergemål, fordi systemet forutsetter at en verge følger opp kravet på vedkommendes vegne. Mangler personen faktisk en fungerende verge i en periode, suspenderes fristen i den perioden og forlenges til minst ett år etter at vergemål er brakt i orden. I tillegg finnes en konkret regel om at krav mot ens egen verge eller tillitsvalgt tidligst foreldes ett år etter at vervet er opphørt, samt en mer generell sikkerhetsventil i § 10 nr. 2 for uovervinnelig hindring.