Dekker det europeiske forbrukersamarbeidet kjøp gjort på ferie?
Trolig ja, i alle fall for kjøp gjort hos en næringsdrivende i et annet EØS-land - Forbrukerrådets europeiske kontor er nettopp bygget for å hjelpe med denne typen grensekryssende tvister. Det er derimot usikkert og lite avklart hvordan dette samarbeidet i praksis kobles til den norske forliksrådsordningen etter tvisteloven § 6-2, som uansett gjelder norsk sivilprosess og ikke selve det europeiske samarbeidet.
Du kjøpte et dyrt kamera i en butikk under en ferie i Sør-Europa. Hjemme i Norge viste det seg å ha en alvorlig feil, og butikken svarer verken på e-post eller telefon. Hvor henvender du deg da - og hva skjer med saken dersom den en dag må inn for en norsk domstol? Spørsmålet er mer sammensatt enn det først virker, fordi to ulike systemer for forbrukerbeskyttelse møtes her.
Hva er det europeiske forbrukersamarbeidet, og hva skal det løse?
Forbrukerrådet har et eget europeisk kontor som er del av et nettverk av søsterorganisasjoner i andre EØS-land, bygget nettopp for de situasjonene der en vanlig norsk klage til en norsk selger ikke er farbar vei. Formålet er å hjelpe forbrukere med tvister som oppstår på tvers av landegrenser innad i det europeiske samarbeidsområdet - typisk når en norsk forbruker har handlet hos en næringsdrivende i et annet EØS-land, og problemet oppstår etter at forbrukeren er kommet hjem. Kontoret kan bistå med å oversette henvendelser, formidle kontakt med den utenlandske selgeren, og forklare hvilke rettigheter som gjelder i det aktuelle landet.
Omfatter dette samarbeidet kjøp gjort under en ferie i utlandet?
Trolig ja, i alle fall som utgangspunkt. Et kjøp gjort i en fysisk butikk under en reise i et annet EØS-land er nettopp den typen situasjon ordningen er ment å dekke - forbrukeren har handlet med en næringsdrivende utenfor Norge, og trenger hjelp til å følge opp saken etter hjemkomst. Nøyaktig hvor grensene går for hvilke kjøpstyper og hvilke land som omfattes fullt ut, er likevel noe du bør avklare direkte med kontoret for din konkrete sak, siden detaljene i samarbeidet kan variere.
Hva har dette med den norske forliksrådsordningen å gjøre?
I utgangspunktet lite, og dette er selve det uavklarte punktet. Tvisteloven § 6-2 regulerer den norske sivile rettergangen: bestemmelsen fastsetter at forliksrådsbehandling kan unnlates når tvistesummen er minst 200 000 kroner og begge parter har advokat. Dette er en regel om norsk saksbehandling for norske domstoler, ikke en regel om det europeiske forbrukersamarbeidet som sådan. Det er usikkert og lite bekreftet hvordan - eller om - disse to sporene faktisk møtes i praksis for en vanlig forbrukertvist etter et feriekjøp.
Når kan tvisteloven § 6-2 i det hele tatt bli relevant for en slik sak?
Bare dersom saken en dag skulle ende opp for norske domstoler - noe som i seg selv er uvanlig for et enkeltstående forbrukerkjøp i utlandet, og som normalt uansett forutsetter at det finnes en norsk domstol med jurisdiksjon over den utenlandske selgeren. Skulle det skje, og tvistesummen er høy nok, kan spørsmålet om forliksrådsbehandling kan unnlates komme opp. For de aller fleste feriekjøp som går galt, er dette imidlertid et teoretisk scenario langt unna den praktiske løsningen saken faktisk får.
Hva bør du gjøre først dersom et kjøp fra en ferie i EØS-land går galt?
Kontakt selgeren skriftlig, på et språk dere begge forstår om mulig, og beskriv problemet konkret med bilag og kvitteringer vedlagt. Får du ikke svar eller et tilfredsstillende resultat, ta kontakt med Forbrukerrådets europeiske kontor og legg frem hele saken samlet - kjøpsbevis, korrespondanse og eventuelle svar fra selgeren. Kontoret kan da vurdere hvilken videre vei som er mest praktisk i akkurat din sak.
Hvor lenge bør du vente på svar, og hva skiller saken fra et innenlands kjøp?
Sett en konkret frist i din første henvendelse, gjerne to til tre uker, og vis til denne fristen dersom du må purre. En tydelig frist gjør det enklere å vise senere - overfor det europeiske kontoret eller andre - at du har gitt selgeren en reell mulighet til å svare, uten at saken har blitt liggende unødig lenge på din side. Har språkbarrierer gjort kommunikasjonen tyngre enn vanlig, kan det være verdt å ta kontakt med det europeiske kontoret tidligere enn du ellers ville gjort, nettopp fordi de kan bistå med oversettelse og lokal kunnskap om selgerens land.
Den viktigste forskjellen er hvem som faktisk kan bistå deg videre, og hvilket lands regler som gjelder for selve kjøpsforholdet. Et innenlands kjøp følger norske forbrukerregler fra start til slutt, med kjente klageveier som Forbrukerrådet og eventuelt Forbrukerklageutvalget. Et kjøp gjort hos en utenlandsk næringsdrivende kan derimot være underlagt det aktuelle landets regler, og det er nettopp derfor et eget europeisk samarbeid finnes - for å bygge bro mellom forbrukerens hjemland og selgerens land, uten at forbrukeren selv må sette seg inn i et fremmed rettssystem fra bunnen av.
Kort oppsummert
Det europeiske forbrukersamarbeidet er trolig relevant for kjøp gjort hos en næringsdrivende i et annet EØS-land under en ferie, men det er usikkert hvordan dette konkret henger sammen med den norske forliksrådsordningen i tvisteloven § 6-2, som regulerer noe helt annet - norsk sivilprosess for norske domstoler. Start med skriftlig kontakt med selgeren, og bring saken videre til Forbrukerrådets europeiske kontor dersom du ikke kommer i mål på egen hånd.