Bolig kjøpt til studentbarn: hvem eier, og hva med de andre barna?
Det avgjørende er ikke hvem som bor i leiligheten, men hvem som står som eier på papiret. Å kjøpe bolig til studentbarn er blitt vanlig i pressede studentbyer, og løsningen kan organiseres på flere måter: foreldrene kan eie alene og la barnet bo der uten husleie, foreldrene og barnet kan eie sammen som et sameie, eller barnet kan stå som eneeier med foreldrene som långiver eller giver av egenkapitalen. Hvilken løsning familien velger, avgjør både hva som skjer om leiligheten selges før studietiden er over, og hva som skjer med den den dagen foreldrene dør.
Å kjøpe bolig til studentbarn ble løsningen for Maias familie
Maia flyttet til Trondheim for å studere sykepleie, og foreldrene bestemte seg for å kjøpe en liten toroms fremfor at hun skulle betale bort penger på et hybelmarked de mente var overpriset. Leiligheten ble kjøpt i Maias eget navn, med foreldrene som betalte hele egenkapitalen på 400 000 kroner, mens Maia selv står som låntaker på resten av lånet i banken. To yngre søsken bor fortsatt hjemme, og ingen av dem har fått noe tilsvarende ennå, rett og slett fordi de ikke har flyttet for seg selv. Spørsmålet familien ikke har snakket ferdig om, er hva som skjer med de 400 000 kronene den dagen foreldrene dør, og om søsknene skal ha noe tilsvarende når det blir deres tur. Maias mor har antydet at «alle skal få like mye til slutt», men uten at noen har regnet på hva det egentlig betyr i praksis, eller skrevet ned noe som helst om hvordan det skal gjennomføres.
Hvem eier avgjør, ikke hvem som bor der
Fordi Maia står som eneeier av leiligheten, er den hennes eiendel, fullt og helt, uavhengig av at foreldrene betalte egenkapitalen og uavhengig av at det opprinnelig var deres idé. Hadde foreldrene i stedet kjøpt leiligheten i eget navn og bare latt Maia bo der som en ordning uten husleie, ville leiligheten fortsatt vært deres eiendel, og en del av boet deres den dagen de dør, uansett hvor lenge Maia hadde bodd der. Denne forskjellen overrasker mange familier: det er eierskapet som avgjør hvem formuen faktisk tilhører, ikke hvem som praktisk sett bruker eiendommen fra dag til dag. Det samme gjelder om studietiden tar slutt og barnet flytter videre: eier barnet leiligheten selv, er det opp til barnet om den skal selges, leies ut eller beholdes, mens foreldrene som eneeiere fritt kan bestemme at leiligheten skal selges så snart studieoppholdet er over, uavhengig av hva barnet selv måtte mene om saken.
Sameie mellom foreldre og barn: en mellomting
Noen familier velger i stedet en mellomløsning der foreldrene og barnet eier leiligheten sammen som et sameie, ofte med foreldrene som majoritetseiere så lenge det meste av kapitalen kommer fra dem. Dette gir foreldrene en viss kontroll, siden et salg normalt krever enighet mellom sameierne, samtidig som barnet får en reell eierandel å bygge videre på. Ulempen er at et sameie mellom foreldre og barn kan bli komplisert å avvikle dersom barnet senere vil selge og kjøpe noe annet alene, fordi foreldrenes andel da må løses ut eller videreføres inn i det neste kjøpet. Hadde Maias foreldre i stedet kjøpt leiligheten i eget navn og bare latt henne bo der, ville de beholdt full kontroll og kunnet solgt når som helst uten å spørre henne om lov, men hun ville da bodd der på foreldrenes nåde snarere enn med den tryggheten en egen eierandel gir en student som skal bli boende i byen i flere år.
Gave eller lån? Forskjellen må dokumenteres mens alle er enige
Kalles foreldrenes bidrag et lån, blir det en fordring i boet deres, altså en eiendel som skal tilbakebetales eller trekkes fra ved oppgjøret etter at de dør, uavhengig av om Maia faktisk har betalt noe tilbake underveis. Kalles det i stedet en gave uten noen betingelser, står de 400 000 kronene som endelig hennes, uten automatisk betydning for hva søsknene senere arver. Familien bør avklare og skrive ned hvilket av de to det er mens alle fortsatt er enige, enten som et gjeldsbrev eller som et gavebrev, for en muntlig forståelse fra flyttedagen har en tendens til å bli husket forskjellig av søsknene ti år senere.
Blir dette en avkortingssak når foreldrene dør?
Har foreldrene ikke sagt noe om avkorting, er utgangspunktet at gaven til Maia ikke automatisk trekkes fra i hennes arv, på nøyaktig samme måte som gjelder for andre gaver etter arveloven § 75. Skal søsknene sikres noe tilsvarende, må foreldrene enten sette av like mye til dem når de selv flytter hjemmefra, sette avkorting som en uttrykkelig betingelse for gaven til Maia, eller balansere det gjennom et testament. Det som i realiteten avgjør om dette blir en konfliktsak, er om foreldrene behandler finansieringen som en forskuddsbetaling til det første barnet som flytter, eller som en éngangsfordel uten videre betydning, og det bør de si høyt til alle barna mens de fortsatt kan gjøre det. Ønsker foreldrene å styre dette mer aktivt, finnes det også en mulighet til å knytte konkrete vilkår til det et barn mottar: et tilsvarende beløp kan da trekkes fra i forskudd når de yngste søsknene selv flytter hjemmefra.
Kort oppsummert
- Å kjøpe bolig til studentbarn avgjøres i praksis av eierforholdet, ikke av hvem som bor i boligen fra dag til dag.
- Et sameie mellom foreldre og barn gir foreldrene kontroll, men kan bli komplisert å avvikle senere.
- Om foreldrenes bidrag er gave eller lån, bør dokumenteres skriftlig mens familien fortsatt er enige.
- Uten en uttrykkelig betingelse om avkorting etter arveloven § 75, trekkes ikke gaven automatisk fra i arven.
- Skal søsknene sikres tilsvarende, må foreldrene aktivt sette av noe til dem eller regulere det i testament.