Betaling godkjent under press fra svindleren — teller det som skyld?

Teller det som skyld at du selv godkjente betalingen, om du ble presset til det?

Mange svindelopplegg går ut på å presse eller manipulere kunden til selv å godkjenne en betaling, for eksempel med BankID, fremfor at svindleren tar seg direkte inn i nettbanken. Kunden kan for eksempel bli oppringt av noen som utgir seg for politiet eller banken, og under sterkt tidspress bli overtalt til å «bekrefte identiteten» eller «sikre pengene sine» ved å godkjenne en overføring kunden ikke egentlig forstår rekkevidden av. At kunden fysisk trykket «godkjenn», gjør spørsmålet om ansvar mer komplisert enn ved rene tyveri- eller kloningssaker, fordi den tekniske godkjenningen faktisk kom fra kunden selv.

Dette betyr ikke automatisk at kunden bærer hele ansvaret. Om press, villedning eller alvorlig psykologisk manipulasjon skal likestilles med at kunden reelt sett ikke har foretatt en fri, informert godkjenning, er et spørsmål som ikke er entydig avklart i kildene lagt til grunn i denne gjennomgangen. Vurderingen må trolig gjøres konkret, ut fra hvor sterkt presset var, og hvor mye kunden faktisk ble villedet om hva godkjenningen egentlig gjaldt.

Hva er forskjellen på en uautorisert transaksjon og en du selv har godkjent?

En uautorisert betalingstransaksjon er i utgangspunktet en transaksjon kunden ikke har godkjent i det hele tatt — for eksempel fordi svindleren har fått tak i kundens innloggingsopplysninger og gjennomfører betalingen selv, uten kundens viten. Finansavtaleloven § 4-30 pålegger banken å tilbakeføre beløpet ved slike ikke-godkjente eller feil gjennomførte transaksjoner. Har kunden derimot selv trykket «godkjenn» i banken sin egen app, etter å ha blitt presset eller villedet av en svindler til å gjøre det, er situasjonen mer sammensatt: den tekniske godkjenningen er reell, men kundens forståelse av hva som faktisk ble godkjent, kan være fullstendig manipulert.

Denne gråsonen mellom «uautorisert» og «villedet til selv å godkjenne» er nettopp der usikkerheten i denne typen saker ligger. Det er ikke gitt at loven behandler disse situasjonene likt i alle henseender, og en konkret vurdering av hva som faktisk skjedde i den enkelte saken blir avgjørende.

Har det betydning at svindleren utga seg for å være politiet eller banken selv?

At svindleren utga seg for en offentlig myndighet eller banken selv, og skapte et falskt inntrykk av at umiddelbar handling var nødvendig for å «redde» pengene, er et forhold som trolig vil telle i kundens favør ved en helhetsvurdering — dette er en form for villedning som gjør det vanskeligere å klandre kunden for selve godkjenningshandlingen. Slike opplegg er utformet nettopp for å omgå kundens normale forsiktighet, ved å skape falsk autoritet og kunstig tidspress.

Samtidig er det ikke avklart nøyaktig hvor denne typen villedning plasseres innenfor lovens system — om den gjør transaksjonen «uautorisert» i lovens forstand, eller om den heller er relevant for en vurdering av om kunden har opptrådt grovt uaktsomt eller ikke. Dette er blant de spørsmålene som ikke har et sikkert svar i denne gjennomgangen, og som bør vurderes konkret i den enkelte saken, eventuelt av Finansklagenemnda.

Denne typen svindel omtales gjerne som falske politi- eller bankhenvendelser, der offeret ledes gjennom flere trinn — først en oppringning som skaper frykt eller bekymring, deretter en instruks om å bekrefte en angivelig sikkerhetshendelse ved å godkjenne noe i bankappen. Fordi hvert enkelt trinn kan fremstå logisk isolert sett, er det ofte først i etterpåklokskap at hele mønstret blir tydelig for den som er rammet.

Kan banken nekte tilbakeføring fordi du «godkjente» betalingen selv?

Banken kan ikke uten videre avvise ethvert krav om tilbakeføring bare fordi kunden teknisk sett trykket «godkjenn». Finansavtaleloven § 4-30 knytter tilbakeføringsplikten til om transaksjonen faktisk var uautorisert eller feil gjennomført, ikke bare til om en godkjenningsknapp ble trykket. Er kunden villedet om hva som faktisk ble godkjent, bør dette tas med i vurderingen av saken, selv om det ikke er avklart nøyaktig hvor grensen går. Er kunden uenig i bankens avslag, er Finansklagenemnda Bank riktig sted å bringe saken videre for en nærmere, uavhengig vurdering.

Hva bør du dokumentere hvis du er presset til å godkjenne en betaling?

Så snart svindelen oppdages, bør kunden notere så mange detaljer som mulig om hvordan kontakten skjedde: telefonnummeret som ble brukt, hva som ble sagt, hvilket tidspress som ble skapt, og hvilken forklaring kunden fikk om hva godkjenningen faktisk gjaldt. Politianmeldelse bør sendes umiddelbart, og all kommunikasjon — SMS-er, e-poster eller skjermbilder — bør bevares. Denne dokumentasjonen er avgjørende for å vise at godkjenningen skjedde under aktiv villedning, ikke som en fri og informert beslutning fra kundens side, både overfor banken og i en eventuell sak for Finansklagenemnda.

Kort oppsummert

• Å bli presset til selv å godkjenne en betaling er en gråsone mellom uautorisert transaksjon og kundens eget ansvar.
• Finansavtaleloven § 4-30 pålegger tilbakeføring ved uautoriserte eller feil gjennomførte transaksjoner.
• Det er ikke avklart i denne gjennomgangen nøyaktig hvordan press og villedning skal vurderes opp mot § 4-32.
• Utga svindleren seg for politiet eller banken, taler det trolig i kundens favør.
• Dokumenter presset og villedningen grundig, og bring saken til Finansklagenemnda Bank ved uenighet.