Investeringssvindel: kan banken holdes ansvarlig for overføringene?

Målfrid overførte sparepengene til en falsk plattform

Kontakten startet med en annonse på sosiale medier om en investeringsmulighet med lovnader om jevn og høy avkastning, og etter en kort telefonsamtale med en rådgiver ble Målfrid overtalt til å opprette en konto på en plattform som så profesjonell ut, med grafer, kursdiagrammer og en tilsynelatende kundeportal. De første overføringene var små, og da hun fikk se en tilsynelatende gevinst på plattformens oversikt, ble hun overtalt til å overføre mer, gradvis over flere uker, til sammen nesten 300 000 kroner fordelt på en rekke enkeltoverføringer fra egen nettbank til ulike kontonumre hun fikk oppgitt underveis. Denne typen opplegg ligner i grunnen på andre former for betaling uten en trygg mellommann, bare med et element av forfalsket profesjonalitet som gjorde det ekstra troverdig. Ingen av overføringene ble stanset eller spørsmålsstilt av banken før hun selv, etter å ha forsøkt å ta ut penger uten å lykkes, innså at hele opplegget var svindel og kontaktet banken for å stanse videre skade.

Bankens ansvar ved investeringssvindel

Banker har som finansforetak en viss plikt til å følge med på uvanlige transaksjonsmønstre hos sine kunder, og til i noen tilfeller å fraråde eller stille spørsmål ved overføringer som klart skiller seg fra kundens vanlige bruksmønster. Dette henger sammen med bankens generelle aktsomhetsplikt overfor egne kunder, og med regelverket mot hvitvasking, som pålegger bankene å undersøke transaksjoner som fremstår som mistenkelige eller uvanlige. En serie stadig større overføringer til nye, ukjente mottakere over en kort periode, slik som i Målfrids tilfelle, er nettopp den typen mønster som i teorien burde utløse en form for oppmerksomhet fra banken. Til forskjell fra rene phishing-saker der kunden er lurt til å oppgi koder på en falsk side, har Målfrid selv aktivt og bevisst gjennomført hver overføring. Praksis fra Finansklagenemnda viser at bankens ansvar i slike saker vurderes konkret opp mot hva banken faktisk kunne og burde ha oppdaget på tidspunktet overføringene ble gjort, og at ansvaret kan skjerpes noe dersom kundens egen forklaring i etterkant fremstår klart usannsynlig sett i lys av hvor tydelige varselstegnene var. Dette er likevel en konkret og skjønnsmessig vurdering i hver enkelt sak, ikke en fast regel som automatisk gir kunden rett til erstatning bare fordi transaksjonene i ettertid viser seg å være svindel.

Når banken likevel ikke blir ansvarlig

Hovedregelen er fortsatt at en kunde som selv, frivillig og uten å være villedet av banken, overfører penger fra egen konto til en mottaker kunden selv har valgt, bærer risikoen for at pengene forsvinner dersom mottakeren viser seg å være en svindler. Banken har ingen generell plikt til å vurdere den økonomiske klokskapen i kundens egne disposisjoner, og kan normalt ikke holdes ansvarlig bare fordi den ikke aktivt stanset en overføring kunden selv hadde bestemt seg for å gjennomføre. Har Målfrid selv bekreftet overføringene gjennom BankID uten at banken har gitt uriktig informasjon eller aktivt bidratt til svindelen, vil terskelen for at banken skal dele ansvaret være høy. Dette gjelder særlig dersom banken har gitt generell informasjon om denne typen svindel i forkant, eller dersom overføringene, selv om de var mange, ikke fremsto som åpenbart urealistiske sammenlignet med kundens øvrige økonomi.

Hva du kan kreve tilbake, og av hvem

Det mest realistiske sporet for Målfrid er som regel ikke banken, men selve svindelplattformen og de kontoene pengene ble overført til, selv om disse ofte er vanskelige å spore og befinner seg i andre land. En anmeldelse til politiet er nødvendig, både for egen del og fordi politiet kan samarbeide internasjonalt om denne typen sakskomplekser. Målfrid bør også undersøke om noen av overføringene gikk gjennom mottakerkontoer i norske banker, siden disse bankene i noen tilfeller kan stanse eller tilbakeholde beløp som fortsatt står på kontoen når svindelen oppdages og meldes raskt. Er det konkrete holdepunkter for at hennes egen bank overså tydelige og alvorlige varselstegn den etter regelverket burde reagert på, kan en klage til Finansklagenemnda likevel være verdt å forfølge, selv om utfallet er usikkert. Ironisk nok er det samme regelverket mot hvitvasking som kan gjøre at banken senere sperrer kontoen din for videre undersøkelse når mønsteret av mistenkelige transaksjoner først er oppdaget. Gitt at denne typen saker ofte er komplekse og beløpene betydelige, kan det være riktig å bruke advokat for å kartlegge alle mulige spor samtidig, fra politianmeldelse og internasjonal sporing av midlene til en eventuell klage mot banken.

Kort oppsummert

• Banker har en viss undersøkelses- og frarådingsplikt ved uvanlige transaksjonsmønstre, men denne plikten fører sjelden alene til erstatningsansvar for kundens egne, frivillige overføringer.
• Hovedregelen er at du selv bærer risikoen når du frivillig overfører penger til en mottaker du selv har valgt, selv om mottakeren senere viser seg å være en svindler.
• Bankens ansvar vurderes konkret i hver sak, og kan skjerpes noe dersom klare varselstegn burde vært fanget opp.
• Det mest realistiske kravet rettes ofte mot svindelplattformen selv, gjennom politianmeldelse og forsøk på å spore midlene via mottakerkontoene.
• Er beløpet stort og saken kompleks, bør du bruke advokat til å vurdere alle spor parallelt, inkludert en eventuell klage til Finansklagenemnda.