Må behandleren min tenke på barna mine når jeg er psykisk syk?
Ja, helsepersonell skal bidra til at barna dine får den informasjonen og oppfølgingen de trenger når du er psykisk syk, har en rusavhengighet eller en alvorlig kroppslig sykdom. Behandleren skal spørre om du har mindreårige barn og snakke med deg om hva barna trenger. Det betyr ikke at behandleren melder deg til barnevernet. Det skjer bare hvis det er grunn til å tro at barna ikke får forsvarlig omsorg.
Står du i en lignende sak?
Skriv hva som har skjedd, med dine egne ord. Du får en første vurdering av saken din med en gang, og du bestemmer selv om en advokat skal se på den.
Hva loven krever av behandleren
Plikten står i helsepersonelloven § 10 a. Helsepersonell skal bidra til å ivareta det behovet for informasjon og nødvendig oppfølging som mindreårige barn kan ha når en forelder eller et søsken er pasient med psykisk sykdom, rusmiddelavhengighet eller alvorlig somatisk (kroppslig) sykdom eller skade.
Plikten gjelder alle som yter helsehjelp, fra fastlege og psykolog til sykepleier på en sykehusavdeling. Den gjelder altså behandleren din selv om det er du som er pasienten og ikke barna. Barna regnes som pårørende.
Hva behandleren skal gjøre i praksis
Loven beskriver flere trinn. Behandleren skal først søke å avklare om du har mindreårige barn eller søsken, og hva de trenger av informasjon og oppfølging. Det er derfor du ofte blir spurt om barn, selv om du kom for noe helt annet.
Når det er nødvendig for å ivareta barnets behov, skal behandleren blant annet:
- snakke med deg om barnets behov for informasjon og oppfølging, og tilby informasjon og veiledning om aktuelle tiltak
- tilby barnet og andre som har omsorg for det, å delta i en slik samtale, innenfor rammene av taushetsplikten
- innhente samtykke til å følge opp barnet slik behandleren mener er hensiktsmessig
- bidra til at barnet og de som har omsorgen, får informasjon om sykdommen din, behandlingen og muligheten for samvær, i en form som passer for mottakeren og i samsvar med taushetsplikten
Behandleren kan altså ikke fortelle alt om deg til barna uten videre. Taushetsplikten gjelder fortsatt. Derfor spør helsepersonell ofte om samtykke først, og samtalen legges gjerne opp sammen med deg.
Søsken er også omfattet. Er det et mindreårig søsken som er pårørende, skal behandleren blant annet tilby informasjon og veiledning, så langt mulig i samråd med foreldrene eller dem som har omsorgen.
Barneansvarlig personell på sykehus
Sykehus og andre helseinstitusjoner som omfattes av spesialisthelsetjenesteloven, skal i nødvendig utstrekning ha barneansvarlig personell. Det står i spesialisthelsetjenesteloven § 3-7 a. Den barneansvarlige skal fremme og koordinere oppfølgingen av mindreårige barn eller søsken til pasienter som er psykisk syke, rusavhengige eller alvorlig somatisk syke eller skadde. Ordningen gjelder også barn som er etterlatte etter slike pasienter.
Hvis du er innlagt, kan du derfor spørre etter den barneansvarlige på avdelingen. Hvilke ressurser som finnes ved akkurat ditt sykehus, varierer.
Ola og døtrene
Ola Brekke er alenefar til Maja på 8 og Sunniva på 13. Han legges inn på psykiatrisk avdeling etter en alvorlig depresjon. Morgenen etter innleggelsen spør en sykepleier om han har barn, hvem som passer dem nå og hva de har fått vite. Ola har sagt at jentene bare får vite at han er «syk i magen».
Sykepleieren og den barneansvarlige tilbyr Ola en samtale om hva barn i den alderen kan forstå, og hvordan de kan snakke om depresjon. Med Olas samtykke inviteres også tanten som har jentene i uka, til en samtale på avdelingen. Maja og Sunniva får komme på besøk, og Ola får hjelp til å forklare hva som feiler ham.
Ingen melding til barnevernet er nødvendig. Jentene har en trygg omsorgsperson, og Ola samarbeider.
Når behandleren må melde til barnevernet
Plikten til å ivareta barna er en annen plikt enn meldeplikten. Etter helsepersonelloven § 33 skal helsepersonell uten hinder av taushetsplikt melde fra til barnevernstjenesten når det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli mishandlet, utsatt for alvorlige mangler ved den daglige omsorgen eller annen alvorlig omsorgssvikt. Det samme gjelder noen få andre alvorlige situasjoner, blant annet at et barn ikke får nødvendig behandling for en alvorlig sykdom.
Det at du er syk eller har en rusavhengighet, er ikke i seg selv grunn til melding. Spørsmålet er om barna faktisk får den omsorgen de trenger. Er det trygge voksne rundt dem, og klarer du å følge dem opp, er det som regel ikke aktuelt. Skjer det noe som gjør at barna blir stående uten forsvarlig omsorg, må behandleren melde fra selv om du ikke ønsker det. Hvordan det går videre, er forklart i barnevernet har tatt kontakt, hva skjer.
Det finnes også mer om foreldreansvaret ved sykdom i foreldreansvar ved psykisk sykdom og rus.
Hva du kan gjøre selv
Du trenger ikke vente på at behandleren tar det opp. Du kan selv si at du har barn og be om en samtale om dem. Du kan også be om at barna får komme på besøk, eller om at de får hjelp til å forstå sykdommen din. Dersom du ikke ønsker at behandleren snakker med barna eller omsorgspersonene, kan du si fra om det. Behandleren må likevel gjøre det som loven krever, innenfor taushetsplikten.
Kort oppsummert
- Behandleren skal etter helsepersonelloven § 10 a avklare om du har mindreårige barn og bidra til at de får informasjon og oppfølging.
- Plikten gjelder når du har psykisk sykdom, rusavhengighet eller alvorlig kroppslig sykdom eller skade, og den omfatter også søsken.
- Taushetsplikten gjelder fortsatt, og oppfølging av barna skjer helst med ditt samtykke.
- Sykehus skal i nødvendig utstrekning ha barneansvarlig personell.
- Behandleren melder til barnevernet bare når det er grunn til å tro at barna ikke får forsvarlig omsorg, ikke fordi du er syk.
Er saken din litt annerledes?
Et standardsvar passer ikke alltid. Beskriv saken din, så får du en gratis vurdering av akkurat den.