Er det bedrageri å ikke betale en regning jeg ikke har råd til?

Hvorfor ubetalte regninger vanligvis ikke er straffbare

Straffeloven § 371 beskriver bedrageri. Den som «med forsett om å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning fremkaller, styrker eller utnytter en villfarelse og derved rettsstridig forleder noen til å gjøre eller unnlate noe som volder tap eller fare for tap», straffes med bot eller fengsel inntil 2 år.

Poenget er at noen må ha blitt villedet. Du må ha fått den andre til å tro noe som ikke stemte, og det må ha gjort at de leverte noe eller lot være å kreve noe. En vanlig regning som du ikke får betalt fordi økonomien strammet seg til, er ikke det. Du har ikke lurt noen. Du har en gjeld.

Gjeld håndteres med purring, inkasso, betalingsavtale og eventuelt namsmyndighetene (utlegg og tvangsfullbyrdelse). Dette er sivile prosesser, ikke straffesaker. Se også bedrageri-anklage ved handel: sivil sak eller straff.

Når det likevel kan være bedrageri

Skillet går ved tidspunktet og hensikten. For at straffebudet skal slå inn, må noen være villedet og ha gjort noe på grunn av det. Du må dessuten ha handlet med forsett om å skaffe deg en uberettiget fordel.

Det kan se slik ut:

• Du bestiller dyre varer på kreditt og vet allerede da at du ikke kommer til å betale, og du gir uriktige opplysninger om inntekt eller jobb.
• Du bruker en annens identitet eller en falsk bedrift for å få kreditt.
• Du kjøper varer, selger dem videre og forsvinner, og hele opplegget var lagt på forhånd.
• Du bruker et betalingskort som tilhører en annen (nevnt uttrykkelig i § 371 bokstav b).

Det som teller, er hva du visste og ville på tidspunktet da avtalen ble inngått. At du senere mister jobben og ikke får betalt, endrer ikke på det.

Det er også en forskjell mellom å ikke ville betale og å ikke kunne betale. Den som kan, men nekter, har en uenighet eller et mislighold. Den som ikke kan, har en gjeldssak. Ingen av delene er bedrageri uten at det er brukt uriktige opplysninger eller andre former for lureri for å få avtalen i stand. Legg merke til at kravet om forsett er strengt: å være uforsiktig med egen økonomi, eller å håpe at det ordner seg, er ikke det samme som å planlegge at kreditor skal tape.

Hva retten legger vekt på

Politiet og påtalemyndigheten må kunne bevise at du hadde forsett om ikke å betale, eller at du ga uriktige opplysninger. De vil se på:

• hva du fortalte selgeren eller banken, og om det stemte
• hvilken økonomi du hadde da avtalen ble inngått
• om du hadde en realistisk plan for å betale
• om du har gjort dette flere ganger
• om du tok kontakt da det ble vanskelig, eller forsvant

En som ringer selgeren og sier «jeg klarer ikke betale i år, kan vi lage en avtale», viser at hun ikke skjulte noe. Den som blokkerer nummeret og ikke svarer, gjør saken verre i det praktiske, men er ikke straffbar bare av den grunn.

Hva du gjør hvis du ikke klarer å betale

1. Kontakt kreditoren før fristen går ut, og forklar situasjonen.
2. Foreslå en nedbetalingsplan du faktisk klarer å følge.
3. Behold dokumentasjon på at du har tatt kontakt.
4. Svar på inkassokrav og ta stilling til om kravet er riktig.
5. Ta kontakt med kommunens gjeldsrådgivning eller NAV hvis gjelden er stor.

De første tre grepene viser at du ikke prøver å lure noen. Saken blir da sivil, og den håndteres av kreditor, inkasso og eventuelt namsmannen.

Får du likevel brev fra politiet om at du er anmeldt for bedrageri, har du ikke plikt til å forklare deg (straffeprosessloven § 232), og du kan be om forsvarer. Se innkalt til avhør: må jeg møte?.

Kort oppsummert

• Å ikke betale en regning du ikke har råd til er ikke bedrageri, men en gjeld som håndteres sivilt.
• Bedrageri etter straffeloven § 371 krever at du har villedet noen og handlet med forsett om uberettiget vinning.
• Visste du allerede ved kjøpet at du ikke ville betale, eller ga du uriktige opplysninger, kan det være straffbart.
• Kontakt kreditor tidlig og avtal en betalingsplan. Det viser god tro.