Samtalen med dommeren: kan jeg få vite hva barnet sa?

Barnets rett til å bli hørt versus foreldrenes innsyn

Barnelova § 31 gir barn rett til å si sin mening i saker som gjelder dem, og jo eldre barnet er, jo mer vekt skal meningen tillegges. Denne retten er selve grunnen til at dommeren snakker med barnet i utgangspunktet – ikke for å avhøre det som et vitne, men for å gi det en reell mulighet til å bli hørt før en avgjørelse som gjelder hele hverdagen dets, blir tatt. Samtidig har begge foreldre en rett etter alminnelige prosessregler til å bli kjent med det materialet retten bygger avgjørelsen på, inkludert hovedinnholdet av det barnet har formidlet. De to hensynene trekker ikke alltid i samme retning, og det er nettopp derfor svaret sjelden er et enkelt ja eller nei.

Loven bruker begrepet «barnets beste» som en overordnet målestokk for alle avgjørelser som gjelder barn, og retten til å bli hørt er en av byggesteinene i den vurderingen, ikke et mål i seg selv. Et barn skal aldri oppleve samtalen med dommeren som et forhør der det må velge side mellom mor og far, og mye av praksisen rundt hva som gjengis til foreldrene etterpå, er formet nettopp for å beskytte den følelsen av trygghet underveis.

Bergljot ville vite nøyaktig hva sønnen hadde sagt

Bergljot står i en bostedstvist om sønnen på ti år, og etter at han hadde en samtale med dommeren uten at noen av foreldrene var til stede, ønsket hun et fullstendig, ordrett referat. Det hun fikk, var i stedet et sammendrag av hovedpunktene, skrevet av dommeren selv, der noen konkrete formuleringer var utelatt av hensyn til gutten. Advokaten hennes forklarte at dette er vanlig praksis: barnet skal kunne snakke fritt uten å bekymre seg for at hvert ord blir gjengitt ordrett til foreldrene etterpå, samtidig som Bergljot fortsatt fikk vite nok til å forstå hva avgjørelsen bygde på. Hun innrømmer at hun i utgangspunktet ble frustrert over å ikke få se et ordrett referat, men i ettertid ser hun poenget: hadde sønnen visst at alt han sa, ville bli lagt frem ord for ord til begge foreldrene, tror hun han hadde holdt tilbake det han egentlig mente.

Hva sa barnet dommeren: slik brukes det i dommen

Det barnet har sagt, er ett av flere momenter dommeren veier sammen med resten av bevisbildet, ikke et automatisk fasitsvar i seg selv. Et barn på ti år kan uttrykke et klart ønske uten at dette alene avgjør saken, særlig hvis andre forhold i saken peker en annen vei, eller hvis dommeren vurderer at ønsket er sterkt påvirket av lojalitetskonflikt mellom foreldrene. Dommen vil som regel vise at barnets synspunkt er tatt med i vurderingen, uten nødvendigvis å gjengi alt som ble sagt i samtalen ord for ord.

Nettopp fordi barnets mening ikke alene bestemmer utfallet, er det heller ingen grunn til å legge for mye lit til at én bestemt setning fra samtalen avgjør hele saken. Bergljot hadde brukt dager på å gruble over hva sønnen kunne ha sagt før hun fikk sammendraget, og fant til slutt ut at bekymringen hennes handlet mer om egen usikkerhet i saken enn om noe konkret hun hadde grunn til å frykte.

Hvordan du bør reagere på det barnet sa

Får du vite noe fra samtalen som overrasker eller sårer deg, er den viktigste regelen enkel: ikke ta det opp direkte med barnet for å få det til å forklare eller endre mening. Det setter barnet i en lojalitetsklemme det verken ba om eller fortjener, og det kan gjøre det vanskeligere for barnet å snakke fritt neste gang noen spør. Er du uenig i hvordan noe er gjengitt eller vektlagt, er veien videre å ta det opp gjennom advokaten din i et prosesskriv til retten, eventuelt via barnets egen representant i saken, ikke i en samtale med sønnen eller datteren din over middagsbordet samme kveld.

Barnet skal aldri bli budbringeren mellom dere

Det er fristende, særlig i en fastlåst konflikt, å lese samtalen med dommeren som en bekreftelse på at «barnet er enig med meg». Vær forsiktig med den tolkningen. Barn i denne alderen forsøker ofte, bevisst eller ubevisst, å si det de tror foreldrene vil høre, eller det de tror vil roe ned konflikten mellom dem, og det gjør innholdet i samtalen mer sammensatt enn et enkelt utsagn kan fange. Bergljot valgte å ikke nevne samtalen for sønnen i det hele tatt etterpå, nettopp for å signalisere at han ikke bar noe ansvar for hva som skjedde videre i saken mellom foreldrene hans.

Kort oppsummert

• Foreldre får normalt vite hovedinnholdet av det barnet sa til dommeren, men ikke alltid en ordrett gjengivelse av hver detalj.
• Hva sa barnet dommeren, er en avveining mellom foreldrenes innsynsrett og barnets behov for et trygt rom å uttale seg i.
• Barnets synspunkt er ett av flere momenter i helhetsvurderingen, ikke et automatisk avgjørende svar alene.
• Vær uenig gjennom advokaten din og et prosesskriv, ikke ved å konfrontere barnet med det som ble sagt.