Når barnet ikke vil snakke med barnevernet: slik ivaretas barnets stemme
Når barnet ikke vil snakke med barnevernet, skal det respekteres, fordi barnet har rett, men ikke plikt, til å uttale seg. Barnet velger selv om og hvordan det vil medvirke. Barnevernet skal likevel gi barnet informasjon, legge til rette for samtale og prøve andre måter å få frem barnets syn på. At barnet ikke ville snakke, og eventuelt hvorfor, skal skrives ned i saken.
Står du i en lignende sak?
Skriv hva som har skjedd, med dine egne ord. Du får en første vurdering av saken din med en gang, og du bestemmer selv om en advokat skal se på den.
Barnet vil ikke snakke med barnevernet: dette sier loven
Retten til å medvirke står i barnevernsloven § 1-4. Et barn som kan danne seg egne meninger, har rett til å medvirke i alt som gjelder det i barnevernssaken. Barnet skal få informasjon, få si fritt hva det mener og bli lyttet til.
Ordet loven bruker, er rett. Forskrift om barns medvirkning i barnevernet (medvirkningsforskriften) § 3 sier det rett ut: barnet velger selv om og hvordan det ønsker å medvirke. Et barn kan ikke tvinges til å svare på spørsmål, og det skal ikke presses.
Det er en forskjell her som foreldre ofte blander. Etter § 2-2 kan barnevernstjenesten kreve overfor foreldrene å få snakke med barnet alene under en undersøkelse. Det betyr at foreldrene ikke kan nekte samtalen. Det betyr ikke at barnet må si noe når samtalen først finner sted.
Hvorfor barn ikke vil snakke
Det er mange grunner til at et barn er stille. Noen er redde for å få foreldrene i trøbbel. Andre er lojale, skamfulle eller har fått beskjed hjemme om ikke å si noe. Noen er rett og slett sjenerte overfor fremmede voksne, eller har opplevd at det de sa tidligere, ble brukt på en måte de ikke ønsket.
For barnevernet er det en del av jobben å forstå hvorfor barnet ikke vil snakke. Stillheten kan i seg selv si noe, men den kan ikke tolkes som et bestemt svar. Et barn som ikke vil si noe om hjemmet, har ikke dermed sagt at alt er bra, og heller ikke at noe er galt.
Slik skal barnevernet legge til rette
Medvirkningsforskriften §§ 4 og 5 stiller krav til hvordan barnevernet arbeider for å få frem barnets syn:
- Barnet skal få vite hvorfor barnevernet vil snakke med det, og at det er frivillig å medvirke.
- Samtalen skal ta utgangspunkt i barnets perspektiv og bygge tillit.
- Barnet skal få fortelle fritt med egne ord uten at andre påvirker det.
- Barnevernet skal tilrettelegge særskilt for små barn og barn som har vansker med å uttrykke seg.
Forskriften sier også at barnet har rett til å formidle meningene sine gjennom verbal og ikke-verbal kommunikasjon. Et barn som ikke vil svare på spørsmål, kan vise noe gjennom lek, tegning eller hvordan det reagerer. Mange barnevernsansatte prøver også en ny samtale et annet sted, for eksempel på en tur, i bilen eller etter skoletid, eller med en annen ansatt.
En voksen barnet stoler på
Barnet kan få ha med seg en tillitsperson i møter med barnevernet. Barnevernstjenesten skal så tidlig som mulig fortelle barnet om denne muligheten. Barnet velger selv hvem det skal være, men personen må ha fylt 18 år og kan ikke være en av foreldrene. Barnevernstjenesten kan bare si nei hvis det er særlige grunner til at personen ikke er egnet.
Tillitspersonen skal være en trygghet for barnet og ikke komme med egne meninger. For et barn som ikke vil snakke med en ukjent saksbehandler, kan det å ha med en trener, en tante eller en lærer gjøre det lettere.
Når barnet fortsatt sier nei
Barnevernet må respektere et nei. Det kan spørre igjen senere, men det skal ikke presse. Medvirkningsforskriften § 6 krever at barnevernet dokumenterer det hvis barnet ikke har ønsket å medvirke, og barnets begrunnelse hvis det har gitt en.
Saken stopper ikke av den grunn. Barnevernet bygger da på andre opplysninger, som samtaler med foreldrene, skolen, barnehagen og helsestasjonen. Etter § 12-5 skal et vedtak vise hva barnets mening er og hvilken vekt den har fått. Har barnet ikke villet si noe, skal vedtaket vise det.
Går saken til barneverns- og helsenemnda, skal kommunen skrive i begjæringen om barnet ønsker å bli hørt. Vil barnet ikke det, skal det også stå der, sammen med begrunnelsen dersom barnet har gitt en.
Nikolai sier ingenting
Nikolai er 11 år. Barnevernstjenesten undersøker familien etter en melding fra skolen om blåmerker. På første samtale på skolen sitter Nikolai med armene i kors og svarer «vet ikke» på alt. Saksbehandleren, Gro, forklarer hvorfor hun er der, at han ikke må si noe, og at hun gjerne vil komme tilbake.
Gro spør om det er en voksen han liker å være sammen med. Nikolai nevner fotballtreneren sin, Rune. To uker senere møtes de etter trening med Rune til stede. Nikolai vil fortsatt ikke snakke om hjemme, men han forteller at han gruer seg til helgene.
Gro skriver ned hva Nikolai sa med egne ord, at han ikke ville svare på spørsmål om foreldrene, og at han hadde med seg Rune. Hun oppsummerer for ham før de avslutter, og Nikolai retter på én ting. Undersøkelsen fortsetter med samtaler med foreldrene og skolen.
Kort oppsummert
- Når barnet ikke vil snakke med barnevernet, skal det respekteres, fordi barnet har rett, men ikke plikt, til å uttale seg.
- Foreldrene kan ikke hindre samtalen, men barnet bestemmer selv hva det vil si.
- Barnevernet skal informere, bygge tillit og prøve andre måter å få frem barnets syn på.
- Barnet kan ha med en tillitsperson over 18 år som ikke er en av foreldrene.
- Et nei skal dokumenteres, og saken fortsetter på grunnlag av andre opplysninger.
Er saken din litt annerledes?
Et standardsvar passer ikke alltid. Beskriv saken din, så får du en gratis vurdering av akkurat den.