Barnet er 12 og vil bytte etternavn – hvem bestemmer?

Filip ville hete det samme som faren sin

Filip bodde fast hos moren etter foreldrenes skilsmisse, men tilbrakte annenhver helg og halve ferier hos faren. Da han fylte tolv, begynte han å snakke om at han egentlig ønsket farens etternavn, ikke morens, fordi han følte seg mer knyttet til farsslekten og fordi navnet hans skilte seg fra søsknene på farssiden når klasselisten ble lest opp. Moren syntes det var vondt å høre, men skjønte etter hvert at dette ikke lenger var en beslutning hun kunne ta for ham alene. Faren, på sin side, var glad for interessen, men passet på å ikke presse gutten i noen retning, siden han visste at et for tydelig press fra hans side lett kunne slå tilbake senere.

Ingen fast 12-årsgrense i navneloven, men vekten øker med alderen

Barnelova har en kjent regel om at et barns mening skal tillegges stor vekt fra det er fylt tolv år, særlig i saker om bosted og samvær, jf. barnelova § 31. Navneloven har ikke nødvendigvis den nøyaktig samme grensen skrevet inn for navnesaker spesifikt, men prinsippet bak er det samme: barnets egen oppfatning veier tyngre jo eldre og mer modent barnet er. I praksis betyr dette at Skatteetaten og foreldrene sjelden overkjører et tolv år gammelt barn som er tydelig og konsekvent i hva det ønsker, selv uten en egen lovfestet paragraf som sier akkurat det ordrett. Er barnet derimot bare seks eller syv, veier den samme viljen naturlig nok langt mindre i vurderingen, og foreldrene sitter da igjen med det meste av avgjørelsesmyndigheten selv.

Hva skjer hvis foreldrene og barnet er uenige

Uenighet kan gå i flere retninger her. Kanskje er begge foreldre enige, men barnet vil noe annet. Kanskje er barnet og den ene forelderen enige, mens den andre nekter. Filip havnet i den siste situasjonen: faren og Filip var enige, moren var det ikke. Løsningen ble en lang samtale hjemme, der moren innså at å presse gjennom sitt eget syn mot en bestemt tolvåring trolig ville skade forholdet mer enn navnet selv var verdt. Hun ba i stedet om at han ventet til han var litt eldre før han bestemte seg endelig, noe han selv syntes var greit. Hadde han derimot vært seks år gammel og bedt om det samme, ville trolig moren og faren sammen ha bestemt seg for ham, uten at hans egen mening hadde blitt utslagsgivende på samme måte.

Hvordan søknaden praktisk fungerer når barnet er med

Fra et praktisk ståsted endrer ikke barnets alder selve skjemaet hos Skatteetaten, men den endrer hvor mye vekt et eventuelt avslag fra én forelder bør tillegges hvis saken ender opp et sted der noen andre enn foreldrene selv skal vurdere den. Skriv gjerne ned barnets egne ord, ikke bare foreldrenes tolkning av dem, dersom saken trekker ut i tid. Er det i stedet foreldrene selv som er uenige om et navnebytte for et yngre barn uten egen mening i saken, gjelder en litt annen hovedregel om samtykke fra begge, og det er verdt å lese om hva foreldreansvaret alene faktisk gir deg rett til å bestemme hvis dere har delt ansvar og ikke blir enige. Skatteetaten kontakter normalt ikke barnet direkte for å høre dets mening, så det er foreldrene selv som må formidle den, gjerne skriftlig, dersom de ønsker at barnets syn skal telle med i saksbehandlingen.

Hva som skjer når barnet selv fyller 18

Filip endte opp med å vente, men mange barn i lignende situasjoner velger å la spørsmålet ligge helt til de selv er myndige. Fra fylte 18 år bestemmer man fullt og helt over sitt eget navn, uavhengig av hva noen av foreldrene måtte mene om saken. Da forsvinner hele problemstillingen om samtykke fra andre, siden det ikke lenger er noen andre med foreldreansvar som skal spørres. For en del familier blir dette den enkleste løsningen: å rett og slett skyve avgjørelsen noen år frem i tid, i stedet for å kjempe den ut mens barnet fortsatt er under 18.

Kort oppsummert

• Navneloven har ingen ordrett lovfestet 12-årsgrense for navnebytte slik barnelova har for å bli hørt i andre spørsmål.
• Barnets egen mening tillegges økende vekt jo eldre og mer bestemt barnet er.
• Er barnet og én forelder enige mens den andre nekter, er det sjelden den nektende forelderen som vinner fram alene.
• Skriv ned barnets egne begrunnelser dersom saken trekker ut og noen andre enn foreldrene til slutt må vurdere den.
• Fra fylte 18 år bestemmer barnet fullt og helt selv, uten at noen forelder lenger skal samtykke.