Banken saksøker styret etter konkursen – hva må de bevise?

Da banken saksøkte styret, kom kravet tre uker etter konkursen

Ines var styreleder i et lite handelsselskap med fire ansatte da banken sa opp kassekreditten og selskapet gikk konkurs samme høst. Tre uker etter at bostyrer hadde åpnet boet, lå det et brev fra bankens advokat i postkassen hennes – ikke til selskapet, til henne personlig. Banken krevde at hun og de to andre styremedlemmene dekket restsaldoen på kassekreditten, fordi styret ifølge banken burde ha stanset innkjøpene måneder før konkursen kom.

Det første Ines tenkte, var at dette måtte være ulovlig. Hun hadde jo ikke lånt penger privat, det var selskapet som skyldte banken. Men styreansvar fungerer annerledes enn vanlig gjeld. Det er ikke selskapets forpliktelse som overføres til styret. Det er et eget, selvstendig erstatningskrav banken retter mot enkeltpersoner, og det må bevises fra bunnen av, akkurat som ethvert annet erstatningskrav.

De tre vilkårene banken må oppfylle, ett etter ett

Styreansvar etter aksjeloven § 17-1 krever at tre vilkår er oppfylt samtidig. For det første må styret ha opptrådt uaktsomt, altså handlet dårligere enn en fornuftig styreleder ville gjort i samme situasjon, ikke bare tatt en beslutning som i ettertid viste seg feil. For det andre må banken ha et konkret økonomisk tap, ikke bare en generell frykt for at noe kunne gått galt. For det tredje må det være årsakssammenheng: tapet må skyldes nettopp den uaktsomme handlingen, ikke konkursen som sådan.

Det siste punktet er ofte der bankens sak butter. Hadde banken tapt akkurat det samme beløpet uansett, fordi selskapet uansett gikk konkurs noen uker senere, er det vanskelig å si at styrets handling forårsaket tapet. Retten ser derfor ikke bare på hva styret gjorde, men på hva som ville skjedd om styret hadde handlet annerledes.

Det som avgjør sakene: når visste styret at pengene ikke strakk til

Kjernen i de fleste slike søksmål er tidspunktet for insolvens. En skyldner er insolvent når vedkommende ikke klarer å oppfylle forpliktelsene etter hvert som de forfaller, og dette ikke bare er forbigående, jf. konkursloven § 61. Fram til det tidspunktet er det ikke noe galt i å drive videre, kjøpe varer på kreditt og håpe på bedring. Etter det tidspunktet endrer situasjonen seg. Styret har da en handleplikt, og fortsatt innkjøp på kreditt kan fort bli vurdert som uaktsomt overfor den kreditoren som taper penger på det.

Bankens advokat leter derfor etter dokumentasjon på når styret visste, eller burde visst, at kassekreditten ikke lenger dekket forpliktelsene. Interne e-poster, regnskapstall som viste svekket egenkapital og referater der problemet ble diskutert uten at noe ble gjort, er nettopp den typen bevis som bygger en sak. Har styret derimot fulgt aksjeloven §§ 3-4 og 3-5 om forsvarlig egenkapital og handleplikt løpende, og kan vise til at det ble tatt grep da tallene sviktet, står saken svakere for banken.

Protokollene er forsvaret, ikke bare formalitet

Det Ines etter hvert fant ut, var at den beste forsikringen styret hadde, lå i permene fra styremøtene. Der sto det at styret hadde bedt regnskapsfører om en oppdatert likviditetsprognose to måneder før konkursen, at den viste at selskapet ville klare seg gjennom sesongen med normal drift, og at styret hadde fulgt opp med nye tall hver måned etter det. Da tallene til slutt sviktet raskere enn prognosen tilsa, hadde styret allerede innkalt til møte med banken og varslet om situasjonen.

Dette er ikke pynt. Når retten skal vurdere uaktsomhet, teller det tungt at styret har innhentet faglig råd og fulgt det, dokumentert vurderingene løpende og handlet innen rimelig tid da bildet endret seg. Et styre uten ett eneste referat fra de siste seks månedene før konkursen stiller derimot med et tomt forsvar, ikke fordi fravær av papir er ulovlig i seg selv, men fordi det blir umulig å vise hva styret faktisk visste og gjorde underveis. Har du behov for en mal å styre etter fra første møte, finnes det et verktøy for styreprotokoller som strukturerer nettopp den typen dokumentasjon.

Slik går det som regel i praksis

De færreste slike krav ender med dom. De fleste blir enten trukket etter at styrets advokat legger fram protokollene og viser at årsakssammenhengen ikke holder, eller de forhandles til et forlik der styret betaler en brøkdel av det opprinnelige kravet mot at saken avsluttes. Banken har egen interesse av å unngå en langvarig rettssak den kan tape, og et forlik på en mindre andel av kravet er ikke uvanlig når bevisene er middels sterke på begge sider.

Har banken derimot dokumentasjon på at styret fortsatte å bestille varer og trekke på kassekreditten i ukene rett før konkursen, mens styret internt visste at det ikke fantes dekning, er saken langt tyngre å forsvare. Da handler forhandlingene ofte om beløp, ikke om ansvar i det hele tatt er til stede. Vil du vite mer om hva styreansvar generelt innebærer og hvordan det skiller seg fra selskapets egen gjeld, kan tjenesten for styreansvar gi deg en oversikt før du eventuelt kontakter noen.

Kort oppsummert

• Når en bank saksøker styret, må den bevise uaktsomhet, konkret tap og årsakssammenheng samtidig, og mangler ett vilkår, faller kravet.
• Styreansvar etter aksjeloven § 17-1 er et eget erstatningskrav mot enkeltpersoner, ikke en overføring av selskapets gjeld.
• Tidspunktet for insolvens etter konkursloven § 61 er ofte det retten bruker som vendepunkt i vurderingen.
• Styreprotokoller, innhentet fagråd og løpende oppfølging av tallene er det sterkeste forsvaret et styre kan ha.
• De fleste krav fra banken ender i forlik eller blir trukket, sjelden i full dom mot styret.