Bad leaver-klausulen slår inn – må jeg selge aksjene til pålydende?

Leaver-klausuler er en risikofordeling avtalt på forhånd, ikke en straff i etterkant

Poenget med en leaver-klausul er å avtale på forhånd hva som skal skje med aksjene dine dersom du slutter i selskapet, før noen vet hvem som faktisk kommer til å slutte eller hvorfor. En god leaver-klausul skiller mellom «good leaver», der du typisk får betalt en pris nær virkelig verdi, og «bad leaver», der du selger til en langt lavere pris, ofte pålydende verdi, altså aksjenes formelle grunnverdi uten tillegg for opparbeidet merverdi i selskapet. Denne todelingen er i seg selv fullt lovlig og svært vanlig i aksjonæravtaler mellom gründere, fordi den skal beskytte selskapet og de gjenværende eierne mot at noen slutter under forhold som skader selskapet og likevel tar med seg full verdi ut.

Bad leaver klausul: hva som faktisk gjør deg til en «bad leaver»

Definisjonen av bad leaver står i selve avtalen, og det er formuleringen der, ikke en generell oppfatning av hva som er rettferdig, som avgjør. Typiske bad leaver-grunnlag er oppsigelse på grunn av eget grovt mislighold, brudd på lojalitetsplikten mens du fortsatt var eier, eller at du selv sier opp for å starte konkurrerende virksomhet kort tid etter at du gikk ut. Slutter du derimot fordi selskapet sier deg opp uten at det skyldes noe du har gjort galt, fordi du blir syk over lang tid, eller fordi partene rett og slett går hver til sitt uten at noen har brutt noe, faller de fleste veldefinerte avtaler i «good leaver»-kategorien i stedet, med en helt annen pris.

Slik vurderte Angel situasjonen sin

Angel var med å starte et lite designbyrå sammen med to andre og eide en fjerdedel av aksjene gjennom en avtale med en bad leaver-klausul knyttet til pålydende verdi. Etter en konflikt om arbeidsfordelingen ble Angel sagt opp fra sin rolle i selskapet, med en begrunnelse de andre eierne mente falt inn under bad leaver-definisjonen i avtalen. Angel var uenig i at det hun hadde gjort kvalifiserte som det avtalen faktisk beskrev som grunnlag, og pekte på at oppsigelsen handlet mer om uenighet i strategi enn om noe som lignet mislighold. Selskapet var på det tidspunktet verdt betydelig mer enn da avtalen ble signert, og forskjellen mellom pålydende og reell verdi ved en ordinær utkjøpsvurdering var stor nok til at det var verdt å ta en runde til før hun signerte noe overdragelsesavtale.

Urimelighetssensuren er en sikkerhetsventil, ikke en garanti

Avtaleloven § 36 gir domstolene adgang til å sette en avtale helt eller delvis til side dersom det vil virke urimelig å gjøre den gjeldende. Terskelen er høy. Det er ikke nok at prisen føles urettferdig eller at du angrer på at du signerte avtalen den gang du var optimistisk på selskapets vegne. Det som veier tyngst i vurderingen, er om selve grunnlaget for å klassifisere deg som bad leaver er tvilsomt, om verdiøkningen i selskapet i stor grad skyldes din egen innsats etter at avtalen ble inngått, og om utfallet står i grelt misforhold til det partene rimeligvis kunne forutse da de signerte. Jo klarere avtalen er skrevet, og jo tydeligere det faktiske bruddet er, desto mindre rom er det for at paragrafen slår inn.

Retten legger også vekt på om partene hadde noenlunde jevnbyrdig styrke og innsikt da avtalen ble inngått. Er dette en avtale mellom profesjonelle gründere som forhandlet vilkårene med hver sin rådgiver, taler det mot at avtalen senere settes til side. Har en av partene i realiteten fått avtalen forelagt seg som et vedlegg til en ansettelsesavtale, uten reell mulighet til å forhandle innholdet, veier det tyngre i motsatt retning når resultatet blir ekstremt.

Forhandlingsrommet i praksis, og hva det koster å bruke det

De færreste bad leaver-saker ender med at en domstol setter klausulen til side i sin helhet. Det som langt oftere skjer, er at partene forhandler seg fram til noe mellom pålydende og full verdi, der usikkerheten om utfallet i retten er nettopp det som driver begge parter mot et forlik. Før du signerer noe, bør en advokat vurdere om oppsigelsesgrunnlaget faktisk holder opp mot avtalens egen bad leaver-definisjon, siden det ofte er akkurat der svakheten i motpartens posisjon ligger, ikke i selve gyldigheten av klausulen som sådan. En innledende vurdering koster normalt langt mindre enn differansen mellom pålydende og virkelig verdi i et selskap som har vokst.

Skriv klausulen godt før noen trenger den

Den beste tiden å diskutere leaver-vilkår er når alle gründerne fortsatt er venner og ingen aner hvem som først kommer til å slutte. Da er det lettere å bli enige om rimelige definisjoner av bad leaver, en gradvis opptrapping av prisen jo lenger du har vært eier, og en prosess for hvordan uenighet om klassifiseringen skal løses, enn det er dagen konflikten allerede er et faktum og den ene parten har alt å tape på en dårlig formulering. Mangler selskapet en slik avtale fra før, er det verdt å få den på plass før noen begynner å vurdere å gå ut, ikke etter.

Kort oppsummert

• En bad leaver klausul som setter prisen til pålydende verdi er som utgangspunkt gyldig og vanlig i avtaler mellom gründere.
• Det er avtalens egen definisjon av bad leaver, ikke en generell oppfatning av rettferdighet, som avgjør hvilken kategori du havner i.
• Avtaleloven § 36 kan sette klausulen til side, men bare når resultatet er påtakelig urimelig sett opp mot grunnlaget for oppsigelsen.
• Jo mer tvilsomt grunnlaget for å kalle deg bad leaver er, desto sterkere står du i en forhandling om prisen.
• De fleste slike saker løses ved forhandling til et beløp mellom pålydende og full verdi, ikke ved at retten setter klausulen helt til side.