Kan avtaleloven § 36 hjelpe en liten bedrift mot urimelige vilkår?
Ja, avtaleloven § 36 kan brukes av en liten bedrift, fordi bestemmelsen gjelder alle avtaler og ikke bare forbrukeravtaler. Domstolene er likevel mer tilbakeholdne med å sette til side vilkår mellom næringsdrivende, særlig når partene er profesjonelle og står nokså likt. Det er størst sjanse for å lykkes når bedriften er den klart svakere parten, vilkåret er uvanlig, og det slår ut svært skjevt.
Står du i en lignende sak?
Skriv hva som har skjedd, med dine egne ord. Du får en første vurdering av saken din med en gang, og du bestemmer selv om en advokat skal se på den.
Regelen er et sikkerhetsnett for avtaler som slår urimelig ut, og gir ingen generell rett til å slippe avtaler man angrer på. Hvem som får hjelp av avtaleloven § 36 i næringsforhold, avhenger av hva slags vilkår det gjelder og hvordan det kom inn i avtalen.
Hva avtaleloven § 36 sier
Avtaleloven § 36 lyder slik i første ledd: en avtale kan helt eller delvis settes til side eller endres så langt det ville virke urimelig eller være i strid med god forretningsskikk å gjøre den gjeldende. Det samme gjelder ensidig bindende disposisjoner.
Etter andre ledd skal det tas hensyn til avtalens innhold, partenes stilling, forholdene ved avtaleinngåelsen og senere inntrådte forhold. Bestemmelsen retter seg ikke mot en bestemt type part. Den gjelder derfor mellom to bedrifter like fullt som mellom en bedrift og en privatperson.
Domstolen kan sette hele avtalen til side, men oftere er det et enkelt vilkår, som en bot, en ansvarsfraskrivelse eller en bindingstid, som endres eller strykes. Resten av avtalen kan da bestå.
Forbrukere har en egen regel, bedrifter ikke
Avtaleloven § 37 gir ekstra beskyttelse i forbrukeravtaler. Vilkår som ikke er forhandlet, skal vurderes etter § 36 med ekstra vekt på forbrukerens stilling, og tvil om tolkningen går til fordel for forbrukeren. Disse spesialreglene gjelder ikke mellom næringsdrivende. En liten bedrift må derfor vise at vilkåret er urimelig etter hovedregelen i § 36.
Bedrifter står likevel ikke uten vern. Partenes stilling teller. En enkeltpersonforetaker som signerer leverandørens standardavtale på et tilbudsskjema, står i en annen posisjon enn et stort selskap med egne jurister. Hvem som utformet vilkåret, om det ble forhandlet, og om det var uvanlig, er alle forhold domstolen kan vektlegge.
Hva som taler for og mot at et vilkår settes til side
Det finnes ingen fast liste, men noen forhold går igjen:
- Vilkåret er uvanlig for bransjen og ble ikke gjort tydelig kjent for bedriften.
- Det slår ut ensidig, for eksempel en bot som er mange ganger høyere enn motpartens tap.
- Bedriften hadde lite å stille opp med i forhandlingene og har fått en standardavtale uten rom for endring.
- Vilkåret er så strengt at det fratar bedriften et grunnleggende vern, for eksempel enhver rett til å klage over feil.
- Taler imot: begge parter er profesjonelle, bedriften har selv vært med på å utforme avtalen, prisen var lav fordi vilkåret var strengt, eller bedriften fikk tid til å vurdere avtalen og lese den.
Det finnes også lover som peker ut vilkår som alltid eller presumptivt er urimelige. Et eksempel er forsinkelsesrenteloven § 4 a: et vilkår som utelukker renter ved forsinket betaling, skal alltid anses urimelig etter avtaleloven § 36. Et vilkår som utelukker kompensasjon for inndrivelseskostnader, skal presumeres å være urimelig. Se også hva konvensjonalbot innebærer.
Hilde og vedlikeholdsavtalen
Hilde driver et lite blomsterutsalg og signerer en vedlikeholdsavtale for kjøleanlegget. Avtalen løper i åtte år, kan ikke sies opp i perioden, og har et vilkår om at leverandøren kan øke prisen «etter eget skjønn». Etter tre år har prisen økt med 70 prosent. Leverandøren har dessuten ikke møtt opp til to av de avtalte servicebesøkene.
Hilde kan ikke bare erklære avtalen oppsagt med henvisning til § 36. Hun kan derimot gjøre følgende:
- Reklamere skriftlig på de to manglende besøkene og kreve prisavslag eller heving ved vesentlig mislighold.
- Be leverandøren begrunne prisøkningen og vise til at et vilkår om ensidig prisfastsettelse uten grenser kan være urimelig.
- Anføre § 36 som subsidiært grunnlag: den lange bindingen, kombinert med den ensidige prisrettigheten, gir leverandøren all makt.
Får Hilde ikke medhold, kan hun reise sak. Retten vil se på hele bildet: avtalelengden, hvor stor prisøkningen er sammenlignet med bransjen, om hun fikk lese avtalen og hvem som tok initiativ. Utfallet er usikkert. Har hun et konkret mislighold i bunnen, blir § 36 et tilleggsargument og ikke det eneste grunnlaget.
Slik bruker du regelen i praksis
Avtaleloven § 36 setter ikke avtalen til side av seg selv. Du må anføre den:
- Skriv til motparten og forklar hvilket vilkår du mener er urimelig, og hvorfor.
- Dokumenter forholdene: hvordan avtalen kom i stand, hvem som skrev vilkåret, om du kunne endre noe, og hva vilkåret betyr i kroner.
- Foreslå en konkret løsning, for eksempel en kortere binding eller en lavere bot.
- Får du ikke gjennomslag, kan saken tas til forliksrådet eller domstolen, og da er det retten som tar stilling.
Les også om hvorvidt avtaleloven § 36 gjelder for muntlige avtaler.
Kort oppsummert
- Avtaleloven § 36 gjelder også mellom næringsdrivende, og liten bedrift kan bruke den mot urimelige vilkår.
- Domstolene er mer tilbakeholdne i næringsforhold, særlig når partene er profesjonelle og likeverdige.
- Partenes stilling, hvordan vilkåret kom inn, hvor uvanlig det er og hvor skjevt det virker, er sentrale momenter.
- Spesialreglene for forbrukere i § 37 gjelder ikke bedrifter.
- Regelen må anføres, og den fungerer best sammen med et konkret mislighold.
Er saken din litt annerledes?
Et standardsvar passer ikke alltid. Beskriv saken din, så får du en gratis vurdering av akkurat den.