Kan en avtale settes til side fordi den andre visste noe han tiet om?
Ja, i noen tilfeller. Avtaleloven § 33 sier at en viljeserklæring ikke binder deg, selv om den ellers er gyldig, hvis det på grunn av omstendigheter som forelå da motparten fikk kunnskap om erklæringen, og som han antas å ha kjent til, ville stride mot redelighet eller god tro om han gjorde erklæringen gjeldende. Det er en sikkerhetsventil for særlige tilfeller. Den brukes forsiktig, og den som viste noe og tiet om det, taper ikke alltid.
Står du i en lignende sak?
Skriv hva som har skjedd, med dine egne ord. Du får en første vurdering av saken din med en gang, og du bestemmer selv om en advokat skal se på den.
Hva § 33 faktisk krever
Avtaleloven § 33 er formulert slik at den bare slår inn «selv om en viljeserklæring ellers måtte ansees for gyldig». Det betyr at ingen av de andre ugyldighetsreglene passer, men at resultatet likevel blir uakseptabelt.
Vilkårene er flere. Det må ha foreligget omstendigheter da motparten fikk kunnskap om erklæringen. Man må kunne anta at motparten kjente til dem. Og det må stride mot redelighet eller god tro at han gjør erklæringen gjeldende. Loven sier ikke uttrykkelig at motparten «tiet», men det er et typisk tilfelle: Han kjente til noe som ville fått deg til å tenke annerledes, og benyttet at du ikke visste det.
Merk at paragrafen er vag med vilje. Den lar retten ta hensyn til situasjoner som de andre reglene ikke dekker, og den brukes sjelden alene.
Forskjellen fra svik og fra vanlig opplysningsplikt
Svik etter avtaleloven § 30 krever at motparten har villedet deg bevisst. Å tie kan være svik, men ofte kan det ikke bevises. § 33 er for tilfellene der motparten ikke aktivt løy, men der det likevel ville vært uredelig å holde deg til avtalen.
Mange tilfeller av fortielse løses med andre, mer presise regler. Selger du en bolig eller en bruktbil, har selgeren en lovfestet opplysningsplikt, og skjulte feil gir krav etter kjøpslovene. Se hva er selgers opplysningsplikt ved boligsalg. I vanlig privat handel som ikke er dekket av en egen lov, er det her § 33 kan komme inn.
En grunnregel er at hver part i utgangspunktet må sjekke selv. Du kan ikke kreve at motparten forteller deg alt han vet om tingen, hvis du ikke har spurt og det ikke er åpenbart at du trenger det. Det er derfor ikke nok at motparten kunne ha sagt noe mer. Han må ha kjent til noe vesentlig, og det må være urimelig å la deg bære følgene.
Hva som taler for og imot at § 33 slår inn
Retten ser på flere ting.
- Hvor viktig var opplysningen for avgjørelsen din? Hadde du kjøpt uansett?
- Visste motparten om den, eller kan han ikke ha visst?
- Kunne du lett ha funnet ut selv, for eksempel ved å spørre eller se i et register?
- Var det klart for motparten at du ville ha lagt vekt på det?
- Har motparten tjent på at du ikke visste?
Jo viktigere opplysningen var, og jo tydeligere motparten forsto det, desto nærmere er man ugyldighet. Har du selv vært uforsiktig, eller kunne informasjonen vært funnet enkelt, svekker det kravet ditt.
lagerlokalet som skulle rives
Dina Kvam leier et lagerlokale i ni måneder av Stefan Brekke for å lagre varene sine. Hun flytter alt dit og betaler tre måneders leie på forskudd. Stefan hadde allerede fått et pålegg fra kommunen om å rive bygget om to måneder, og det hadde han sagt til ingen. Dina fant det ut da hun så kommunens brev på porten.
Her kjente Stefan til noe vesentlig da avtalen ble inngått. Han kunne regne med at Dina ville lagt vekt på det. Å la ham kreve leie for hele perioden, når han visste at bygget snart skulle bort, kan stride mot redelighet. Dina kan ha et sterkt grunnlag for å hevde at avtalen ikke binder henne etter § 33, kanskje sammen med andre regler om leie.
Hadde Stefan ikke visst om pålegget før etter avtalen, ville ikke § 33 gitt noe. Da ville det vært et uforutsett forhold, ikke noe han hadde tiet om.
Slik reagerer du når motparten tiet
Si fra så snart du oppdager forholdet. Beskriv hva du fant ut, når, og hvorfor du mener motparten kjente til det. Dokumenter at han visste: gamle brev, meldinger, rapporter, vitner. Se også hvordan du kan bevise at selgeren visste noe.
Gi motparten mulighet til å svare. Han kan ha en forklaring du ikke har sett. Hvis saken går videre til forliksrådet, må du forklare hvorfor det ville være urimelig å holde deg til avtalen. Støtt deg gjerne også på mer presise regler om opplysningsplikt, og vis til § 33 som tilleggsgrunn.
Husk at § 33 først og fremst gjør at du slipper å bli holdt til avtalen. Har du i tillegg tapt penger, kan det i noen tilfeller gi et erstatningskrav, men det er en egen vurdering.
Kort oppsummert
- En avtale kan settes til side etter avtaleloven § 33 hvis det ville stride mot redelighet eller god tro å gjøre den gjeldende, fordi motparten kjente til forhold han burde sagt fra om.
- Regelen er en sikkerhetsventil som gjelder selv om avtalen ellers er gyldig.
- Den brukes forsiktig, og den krever at motparten kjente til omstendigheten.
- Mer presise regler om svik, opplysningsplikt og mangler går ofte foran.
- Si fra raskt og dokumenter at motparten visste.
Er saken din litt annerledes?
Et standardsvar passer ikke alltid. Beskriv saken din, så får du en gratis vurdering av akkurat den.