Arving døde mens mor satt i uskifte – hvem trer inn?

Sander sin far døde mens bestemoren satt i uskifte

Bestefaren til Sander døde flere år før faren hans, og fordi faren var bestefarens eneste barn fra et tidligere forhold, måtte han samtykke etter arveloven § 15 til at bestemoren fikk sitte i uskifte etter arveloven § 14 med resten av formuen. Faren samtykket uten videre, i tillit til at oppgjøret ville komme naturlig en gang i fremtiden. Da faren selv døde brått noen år senere, hadde bestemoren ennå ikke skiftet uskifteboet, og Sander og søsteren hans måtte plutselig forholde seg til en arv som lå og ventet i et bo de knapt visste omfanget av.

Sander husker bestefaren sin bare vagt fra han var liten, og han hadde aldri tenkt på bestemorens formue som noe som skulle angå ham direkte. Da faren døde, satt familien igjen med to sorger på samme tid, tapet av faren selv og en uoversiktlig arverettslig situasjon ingen i huset hadde forberedt seg på å måtte forstå så tidlig i livet.

Hvorfor Sander og søsteren trer inn, ikke farens kone

Prinsippet loven bygger på, kalles gjerne representasjon. Dør en livsarving før arven er falt eller gjort opp, trer hans egne barn inn i den plassen han hadde, på samme måte som spørsmålet om et samtykke til uskifte kan trekkes tilbake senere også handler om hvor bindende en arvings tidligere beslutning egentlig er for dem som kommer etter. Farens kone arver ingenting direkte fra bestefaren til Sander, uansett hvor lenge hun og faren hadde vært gift, for hun er aldri selv livsarving etter bestefaren. Det er bare Sander og søsteren, som bestefarens barnebarn, som overtar farens stilling som arving når boet en gang skal gjøres opp.

Hva som skjer med samtykket faren ga

Samtykket faren opprinnelig ga til at bestemoren kunne sitte i uskifte, knytter seg til selve uskifteordningen for boet, ikke personlig til faren som enkeltperson. Når Sander og søsteren trer inn i farens sted, trer de som utgangspunkt også inn i den rettsstillingen han hadde, inkludert den bindende virkningen av samtykket han allerede ga den gangen. Det betyr at Sander og søsteren i praksis ikke kan kreve at bestemoren skifter boet før hun selv ønsker det eller andre forhold i loven gir grunnlag for det, på samme måte som faren deres ikke kunne det.

Hvordan dette håndteres i farens eget dødsbo

Retten faren hadde til en fremtidig andel av bestemorens uskiftebo, var på dødsfallstidspunktet en forventning, ikke en ferdig utbetalt arv, og denne forventningen blir en del av det som fordeles i farens eget dødsbo mellom Sander og søsteren. I praksis betyr det at de to nå står som arvinger på to nivåer samtidig: direkte etter sin egen far, og indirekte etter bestefaren gjennom farens opprinnelige plass i bestemorens uskiftebo. Er dette uoversiktlig, kan en advokat sette opp en enkel oversikt over hvem som til slutt arver hva fra hvilket bo, slik at Sander og søsteren vet hva de venter på selv om utbetalingen ligger frem i tid.

For Sander og søsteren betyr dette i praksis at de må vente til bestemoren enten selv velger å skifte, eller til hun også går bort, før den delen av arven faktisk kommer til utbetaling. I mellomtiden har de likevel krav på å bli orientert om boets utvikling på samme måte som faren deres ville hatt, siden de har overtatt nøyaktig den stillingen han satt i.

Sander valgte sammen med søsteren å be om et kort møte med bestemoren for å avklare hvordan hun så for seg de neste årene, uten at det handlet om å presse henne til noe. Bestemoren satte pris på at de tok initiativ tidlig, og de tre ble enige om å ta en ny prat om noen år, i stedet for å la spørsmålet ligge helt uavklart i familien fremover.

For Sander personlig var det mest overraskende ved hele situasjonen at han, bare 19 år gammel, plutselig måtte forholde seg til begreper som representasjon og uskifteboets fremtidige fordeling, temaer han knapt hadde hørt om før faren døde. Han sier selv at en kort, skriftlig forklaring fra advokaten gjorde mer for å roe ham ned enn noe han fant på egen hånd på nettet.

Kort oppsummert

• Arving død uskifte løses etter representasjonsprinsippet: livsarvingene til den avdøde arvingen trer inn i hans sted, ikke ektefellen hans.
• Et samtykke til uskifte som allerede er gitt etter arveloven § 15, følger med til dem som trer inn i arvingens sted.
• De som trer inn, kan ikke kreve skifte tidligere enn den opprinnelige arvingen selv kunne.
• Den avdøde arvingens forventede andel av uskifteboet blir en del av hans eget dødsbo og fordeles videre der.
• En advokat kan sette opp en oversikt over hvem som arver hva fra hvilket bo, når arven kommer i to lag som i Sanders tilfelle.