Hva er armlengdeprinsippet?

Armlengdeprinsippet er prinsippet om at transaksjoner mellom nærstående parter — for eksempel mellom deg og ditt eget selskap, eller mellom to selskaper du eier — skal prises som om partene var helt uavhengige av hverandre. Med andre ord: prisen skal reflektere det en fremmed kjøper og en fremmed selger ville blitt enige om i det åpne markedet, ikke det som er mest skattemessig gunstig for de involverte partene selv.

Navnet kommer fra det engelske uttrykket «arm's length» — man skal forhandle på «en arms lengde» avstand, altså som om det ikke fantes noen personlig eller økonomisk binding mellom partene som kunne påvirke prisen.

Gjelder dette bare for store konsern?

Nei. Selve prinsippet — at transaksjoner mellom nærstående parter skal prises markedsmessig — gjelder i utgangspunktet for alle norske selskaper som har transaksjoner preget av interessefellesskap, uavhengig av størrelse. Det som derimot primært er innrettet mot større selskaper og konsern, er de FORMELLE dokumentasjonskravene som følger av forskrift om internprisingsdokumentasjon. Disse kravene, som pålegger selskaper å utarbeide og oppbevare detaljert skriftlig dokumentasjon av sine interntransaksjoner, gjelder normalt bare for selskaper over visse størrelsesterskler knyttet til omsetning, balansesum og antall ansatte.

Dette betyr imidlertid ikke at et lite AS er fritatt fra selve den materielle plikten til å prise riktig. Et lite selskap som har transaksjoner med en nærstående part — eieren selv, eller et søsterselskap — er fortsatt underlagt armlengdeprinsippet i realiteten, selv om det ikke nødvendigvis må levere en formell internprisingsrapport til skatteetaten. Vi går grundigere inn på nettopp dette skillet mellom materiell plikt og formell dokumentasjonsplikt i en egen artikkel i denne serien.

Et eksempel

Silje Haugen driver Haugen Rådgivning AS, et lite konsulentselskap med tre ansatte, og eier i tillegg Haugen Holding AS som eiendomsselskap. Rådgivningsselskapet leier kontorlokaler av holdingselskapet. Silje tenker at siden begge selskapene er små og hun selv eier alt sammen, spiller det ingen stor rolle nøyaktig hvilken leiepris hun setter mellom dem — det er jo «samme pengene» uansett.

Skattemessig er dette en feilslutning. Selv om begge selskapene er små, og selv om Silje ikke har noen formell plikt til å utarbeide internprisingsdokumentasjon etter forskriften, må leieprisen mellom de to selskapene likevel settes til markedsleie. Setter hun leien kunstig lavt for å holde overskuddet i rådgivningsselskapet, eller kunstig høyt for å flytte overskudd til eiendomsselskapet — for eksempel fordi det ene selskapet har underskudd å utnytte — kan skatteetaten justere dette med hjemmel i skatteloven § 13-1, uavhengig av selskapenes størrelse.

Hvorfor gjelder prinsippet uansett størrelse, mens dokumentasjonsplikten ikke gjør det?

Logikken er at selve risikoen for skjev prising — mangelen på en motpart med motstridende økonomisk interesse — er akkurat like reell i et lite selskap som i et stort konsern. Risikoen for at skattefundamentet uthules gjennom feilprising mellom nærstående parter, avhenger ikke av selskapets størrelse. Det som derimot avhenger av størrelse, er den administrative byrden ved å kreve formell, skriftlig dokumentasjon av hver eneste interntransaksjon — noe som ville vært svært tyngende for et lite selskap med begrensede ressurser, sammenlignet med nytteverdien for skattemyndighetene. Lovgiver har derfor valgt å legge den formelle dokumentasjonsplikten på de større aktørene, samtidig som den materielle plikten til riktig prising gjelder generelt.

Hva betyr dette i praksis for deg som eier et lite AS?

Selv om du ikke trenger å utarbeide en formell internprisingsrapport, bør du kunne forklare og sannsynliggjøre hvordan du har kommet frem til prisen i transaksjoner mellom deg selv og selskapet, eller mellom selskaper du eier, dersom spørsmålet skulle komme opp ved en kontroll. Det trenger ikke være et omfattende dokument — det kan være en enkel begrunnelse basert på sammenlignbare markedspriser, en verdivurdering, eller annen saklig dokumentasjon som viser at du har tenkt gjennom prisingen på en fornuftig måte.

Det viktigste praktiske rådet er derfor: ikke la selskapets størrelse lure deg til å tro at prisingen mellom nærstående parter ikke spiller noen rolle. Den materielle plikten til å prise riktig gjelder deg like mye som den gjelder et stort konsern — det er bare omfanget av den formelle dokumentasjonen som er forskjellig.

Hva skjer dersom du er uenig i skatteetatens vurdering av markedspris?

Fastsettelse av markedspris er sjelden en eksakt vitenskap — det finnes som regel et spenn av priser som med rimelighet kunne vært avtalt mellom uavhengige parter, avhengig av hvilke sammenligningsgrunnlag som legges til grunn. Er du uenig i den markedsprisen skatteetaten har lagt til grunn ved en eventuell justering, har du anledning til å imøtegå dette gjennom vanlige klage- og domstolsspor, på samme måte som ved andre uenigheter om skattefastsettingen.

Det som styrker din sak i en slik uenighet, er om du kan vise til et konkret, saklig grunnlag for den prisen du selv har lagt til grunn — sammenlignbare transaksjoner, bransjedata, eller en ekstern verdivurdering — fremfor å basere deg utelukkende på et generelt skjønn om at prisen «virket rimelig». Jo bedre dokumentert ditt eget grunnlag er, desto sterkere står du dersom skatteetatens vurdering av markedsprisen avviker fra din egen, og desto større er sjansen for at en eventuell uenighet lar seg løse uten en langvarig prosess.

Kort oppsummert

  • Armlengdeprinsippet innebærer at transaksjoner mellom nærstående parter skal prises som om partene var uavhengige av hverandre.
  • Prinsippet gjelder i utgangspunktet for alle norske selskaper med interessefellesskap-transaksjoner, ikke bare store, multinasjonale konsern.
  • De formelle dokumentasjonskravene i forskrift om internprising er derimot primært innrettet mot større selskaper og konsern over visse terskler.
  • Et lite AS har likevel plikt til å prise transaksjoner riktig, og bør kunne sannsynliggjøre grunnlaget for prisen ved forespørsel.
  • Behandle transaksjoner med eget selskap eller søsterselskaper som om du forhandlet med en fremmed part, uansett selskapets størrelse.