§ 2 — Hvem som regnes som arbeidsgiver og arbeidstaker

§ 2 er definisjonsparagrafen. Den forklarer ordene loven bruker videre. Det kan virke tørt, men denne paragrafen er veldig viktig. Mange yrkesskadesaker starter med ett grunnspørsmål: Var personen arbeidstaker? Hvis svaret er ja, kan loven være aktuell. Hvis svaret er nei, må man ofte se etter andre regler eller forsikringer.

Første del handler om arbeidsgiver. Loven sier at arbeidsgiver er det offentlige og enhver annen som har noen i sin tjeneste. “Det offentlige” betyr for eksempel staten, en kommune eller en fylkeskommune. “Enhver annen” betyr private bedrifter, organisasjoner, foreninger, stiftelser og i noen tilfeller privatpersoner. Det spiller ingen rolle om arbeidsgiveren driver for å tjene penger. Loven sier uttrykkelig “i eller utenfor ervervsvirksomhet”. Ervervsvirksomhet betyr virksomhet som drives for økonomisk formål. Når loven også tar med arbeid utenfor ervervsvirksomhet, blir definisjonen bred.

Det betyr at du ikke bare ser etter klassiske bedrifter. En idrettsforening kan ha ansatte. En ideell organisasjon kan ha ansatte. Et borettslag kan ha en vaktmester ansatt. En privatperson kan i noen tilfeller ha noen i sin tjeneste. Poenget er at noen utfører arbeid for en annen, i en ordning som ligner arbeidsgiver og arbeidstaker. Da kan den som mottar arbeidet, være arbeidsgiver etter loven.

Andre del handler om arbeidstaker. Her bruker loven en bred formulering: enhver som gjør arbeid eller utfører verv i arbeidsgiverens tjeneste. Det betyr at loven ikke bare dekker den klassiske ansatte som sitter med fast arbeidsavtale, 37,5 timers uke og månedslønn. Den kan også dekke personer som utfører verv, ombud i offentlig virksomhet, tjenestepliktige i Forsvaret, personer under pålagt tjenestegjøring for det offentlige, og innsatte eller pasienter som deltar i arbeidsvirksomhet i bestemte institusjoner.

Det viktigste praktiske poenget er dette: tittelen din avgjør ikke alt. Det hjelper ikke nødvendigvis at kontrakten kaller deg “oppdragstaker” hvis hverdagen din egentlig ser ut som et arbeidsforhold. Samtidig blir du ikke arbeidstaker bare fordi du gjør en jobb for noen og sender en faktura. En selvstendig næringsdrivende kan jobbe mye for en kunde uten å være arbeidstaker. Grensen kan være vanskelig. Da må man se på helheten.

Typiske tegn på arbeidstakerforhold er at du jobber under ledelse, får lønn, har faste vakter, bruker arbeidsgivers utstyr, ikke bærer den økonomiske risikoen selv, og er en del av arbeidsgiverens virksomhet. Typiske tegn på selvstendig oppdrag er at du bestemmer arbeidstiden selv, bruker eget utstyr, kan bruke hjelpere, sender faktura, tar økonomisk risiko og har flere kunder. Dette står ikke direkte i § 2, men det er en vanlig måte å forstå forskjellen på i praksis.

§ 2 må også leses sammen med § 3. Når noen er arbeidsgiver etter loven, får de normalt plikt til å tegne yrkesskadeforsikring. Altinn forklarer at alle arbeidsgivere, altså enhver som har noen i sin tjeneste, må tegne yrkesskadeforsikring for arbeidstakerne sine. (Altinn) Det er derfor definisjonene i § 2 ikke bare er teori. De avgjør hvem som skal være forsikret.

Er jeg arbeidstaker etter yrkesskadeforsikringsloven?

Du er normalt arbeidstaker hvis du gjør arbeid i en arbeidsgivers tjeneste. Det betyr at du jobber for en annen, og at den andre har en form for styring eller ansvar for arbeidet ditt. Du trenger ikke være fast ansatt. Du trenger heller ikke jobbe fulltid. Deltid, ekstravakter, midlertidig ansettelse og vikariat kan være nok.

Det er heller ikke avgjørende at arbeidsgiver har orden i papirene. Hvis du faktisk jobber som ansatt, kan du være arbeidstaker selv om arbeidsavtalen mangler. Det samme gjelder hvis arbeidsgiver betaler deg på en rotete måte, eller hvis du bare har fått vakter gjennom meldinger. Loven ser ikke bare på overskriften i et dokument. Den ser på realiteten.

Samtidig er ikke alle som gjør arbeid, arbeidstakere. Driver du eget firma, tar oppdrag for kunder og fakturerer selv, er du ofte utenfor. Da må du vurdere egne forsikringer og frivillige ordninger. Altinn opplyser at selvstendig næringsdrivende og frilansere ikke automatisk har rett til særytelser ved yrkesskade eller yrkessykdom, og at de må tegne frivillig trygd hos NAV for å få rett til slike ytelser. (Altinn)

Dette er en av de vanligste misforståelsene. Folk tenker: “Jeg skadet meg mens jeg jobbet, derfor må det være yrkesskadeforsikring.” Men yrkesskadeforsikringsloven starter med arbeidstakerrollen. Hvis du ikke er arbeidstaker, er du ikke automatisk inne i samme system. Det betyr ikke at du er uten rettigheter. Det betyr bare at du må finne riktig grunnlag.

Hvem regnes som arbeidsgiver?

Arbeidsgiver er den som har noen i sin tjeneste. Det kan høres gammeldags ut, men det betyr egentlig: den som får arbeid utført av en person i en arbeidstakerrolle. Det kan være et aksjeselskap, en kommune, staten, en forening eller en annen virksomhet. Det kan også være noen uten vanlig næringsdrift.

Dette er viktig for små arbeidsgivere. En liten virksomhet med én deltidsansatt kan være arbeidsgiver. En frivillig organisasjon med en ansatt daglig leder kan være arbeidsgiver. En kafé med to ekstrahjelper kan være arbeidsgiver. Plikten oppstår ikke først når virksomheten blir stor.

Arbeidsgiver kan heller ikke løse problemet bare ved å skrive noe annet i kontrakten. Hvis personen egentlig er arbeidstaker, hjelper det lite å kalle personen “selvstendig konsulent” for å slippe forsikring. Da kan man risikere at ordningen blir vurdert som et arbeidsforhold likevel.

Sammenligning: arbeidstaker eller ikke?

Hva skjer hvis rollen blir feil?

Hvis arbeidsgiver behandler en arbeidstaker som selvstendig oppdragstaker, kan personen bli stående uten riktig forsikring på papiret. Det kan skape store problemer når skaden først skjer. Da må man bruke tid på å rydde opp i om personen egentlig var arbeidstaker. Det kan forsinke saken og gjøre alt mer belastende.

Hvis du som arbeidstaker blir skadet, bør du ikke akseptere et raskt svar om at “du var bare innleid” eller “du var bare ekstrahjelp”. Be om en skriftlig forklaring. Be også om navnet på forsikringsselskapet. Arbeidstilsynet skriver at navnet på forsikringsselskapet kan fås hos arbeidsgivers personalkontor, regnskapsfører eller revisor, og at navnet også skal stå i arbeidsavtalen. (arbeidstilsynet.no)

For arbeidsgiver kan feil klassifisering bli alvorlig. Har du noen i din tjeneste, må du normalt ha yrkesskadeforsikring. Manglende forsikring kan senere utløse ansvar etter reglene i loven. § 7 handler om hva som skjer når ingen forsikringsgiver svarer. § 19 åpner for straff ved brudd på forsikringsplikten i § 3.

5

Start med å samle dokumentasjon på hvordan arbeidet faktisk foregikk. Finn frem arbeidsavtale, e-poster, SMS-er, vaktlister, lønnsslipper, fakturaer, timelister og meldinger fra leder. Skriv ned hvem som bestemte arbeidstiden din, hvem som ga instrukser, hvilket utstyr du brukte, og om du kunne sende andre i ditt sted.

Hvis du er skadet, meld fra skriftlig til arbeidsgiver så raskt som mulig. Skriv kort hva som skjedde, hvor det skjedde, når det skjedde, og hvem som så det. Be om forsikringsselskapets navn. Hvis arbeidsgiver mener du ikke er arbeidstaker, be om begrunnelsen skriftlig. Ikke la saken stoppe ved en muntlig beskjed.

Hvis du driver for deg selv, bør du sjekke forsikring før skaden skjer. Det er kjedelig å gjøre når alt går bra, men viktig når noe går galt. Selvstendig næringsdrivende og frilansere må ofte selv sørge for ordninger som ansatte får automatisk gjennom arbeidsgiver.