§ 99. Fremtidsfullmakt og utlandet: statsforvalterens myndighet

Paragrafen avgjør når norske statsforvaltere kan gripe inn i saker om fremtidsfullmakter med utenlandsk tilknytning. Tilknytningen som teller, er hvor giveren bor, og for utenlandsbosatte om fullmakten gjelder eiendom i Norge.

Bor giveren i Norge, kan statsforvalteren stadfeste (bekrefte) fullmakten. Bor giveren utenlands, men fullmakten gjelder eiendom i Norge, kan stadfesting bare skje for så vidt den gjelder denne eiendommen. Der statsforvalteren kan stadfeste, kan den også registrere fullmakten, etter § 84 fjerde ledd. Etter § 84 får fullmektigen en attest når stadfesting skjer, og stadfestingen registreres. Reglene i § 84 handler ellers om hva fullmektigen må legge frem, og om avslagsgrunner.

Statsforvalteren har også myndighet etter tre andre bestemmelser. § 86 annet ledd gir adgang til å oppnevne en verge med begrenset mandat når fullmektigen er inhabil. § 90 annet ledd gir statsforvalteren rett til opplysninger og kan pålegge regnskap og innsyn. § 91 gjelder vergemål for giveren, som fullmektigen eller nærstående kan begjære og statsforvalteren kan ta opp selv. Bor giveren i Norge, gjelder myndigheten uten videre. Bor giveren utenlands, har statsforvalteren den kun når forholdene gir grunn til å gripe inn.

§ 98 gjelder en norsk statsborger som har flyttet fra Norge: saken kan i særlige tilfeller behandles av statsforvalteren der vedkommende sist bodde. § 100 gjelder lovvalg: for gyldighet, omfang, endring og opphør av fullmakten gjelder som utgangspunkt loven i staten der giveren bodde da fullmakten ble laget, med mindre giveren skriftlig har valgt en annen stats lov. Dette skiller spørsmålet om norsk myndighet (§ 99) fra spørsmålet om hvilken lov som gjelder (§ 100).