§ 100. Fremtidsfullmakt med tilknytning til utlandet

Paragrafen avgjør hvilket lands regler som gjelder for en fremtidsfullmakt når saken har tilknytning til utlandet. Utgangspunktet er enkelt. Det er loven i staten der fullmaktsgiveren bodde da fullmakten ble laget, som avgjør om fullmakten er gyldig, hvor langt den rekker, og hvordan den kan endres eller opphøre.

Fullmaktsgiveren kan velge annerledes, men bare skriftlig. Valget kan falle på en stat der vedkommende er borger, eller en stat der vedkommende tidligere har bodd. Fast eiendom i en annen stat gir også et valg, men da bare for eiendommen.

Når en annen stats lov brukes, gjelder ikke landets internasjonale privatrett (regler om hvilket lands lov som skal brukes). Bare landets vanlige regler kommer til anvendelse.

Saksbehandlingen følger derimot alltid norsk rett. Statsforvalteren og domstolene bruker norske regler når de behandler saker etter kapittel 12, også når en annen stats lov styrer selve fullmakten. Eksempel: En fullmaktsgiver bodde i én stat da fullmakten ble laget og er statsborger i en annen. Uten skriftlig valg gjelder loven i bostedsstaten. Med skriftlig valg kan statsborgerstatens lov velges i stedet. Uansett gjelder norsk rett for selve saksbehandlingen i Norge.

Paragrafen må leses sammen med reglene om hvem som har myndighet. § 98 sier at når en norsk borger har flyttet ut, kan saken i særlige tilfeller behandles av statsforvalteren der personen sist bodde i Norge. § 99 gir statsforvalteren adgang til å stadfeste en fremtidsfullmakt når giveren bor i Norge. Bor giveren utenlands, men fullmakten gjelder eiendom i Norge, kan stadfestingen skje for den eiendommen. Da kan fullmakten også registreres etter § 84 fjerde ledd. Der § 99 handler om hvem som kan stadfeste, handler § 100 om hvilket lands regler som avgjør innholdet.