§ 5. Kommunale veger: hvilke veger regnes som kommunale

Paragrafen avgjør hvilke veger som er kommunale veger. Det er den tredje vegtypen blant de offentlige vegene, ved siden av riksveger og fylkesveger. Utgangspunktet er historisk. Veger som kommunen hadde vedlikeholdt uten at de var tatt opp som bygdeveger etter den gamle veglova, ble kommunale da den nye loven kom. Loven åpner for unntak hvis det fastsettes med hjemmel i loven.

Andre ledd gir to veier til kommunal status for en privat veg. Kommunen kan vedta å ta den opp som kommunal veg. Men det kreves ikke alltid et vedtak. Har kommunen overtatt vedlikeholdet etter reglene i plan- og bygningsloven, regnes vegen som kommunal uansett. Status kan altså endres både ved vedtak og ved at kommunen faktisk tar over vedlikeholdet.

Eksempel: En kommune har tatt over vedlikeholdet av en veg som opprinnelig var privat, uten å fatte noe vedtak om det. Har overtakelsen skjedd etter reglene i plan- og bygningsloven, regnes vegen som kommunal likevel.

Hva som er offentlig og privat veg, står i § 1. Offentlig veg er åpen for allmenn ferdsel og holdes ved like av stat, fylkeskommune eller kommune. Alle andre er private. Kommunale veger er offentlige veger etter § 2. Paragrafene 3 og 4 gjør det samme for riksveger og fylkesveger: veger som hadde den statusen etter den gamle loven, beholder den, og bygdeveger fra den gamle loven ble fylkesveger. Formålet med loven, at veger skal fungere trygt og godt for trafikanter og samfunn, står i § 1a. Vegtypen bestemmer også hvem som treffer beslutninger. Kommunen vedtar selv bygging av en kommunal veg, jf. § 6, mens departementet etter § 7 kan vedta at en riksveg legges ned eller gjøres om til fylkesveg eller kommunal veg. Etter § 8 kan vedkommende myndighet bestemme at veggrunnen fra en nedlagt offentlig veg brukes til annet offentlig vegformål eller til fordel for ferdselen.