§ 2. Riksveg, fylkesveg og kommunal veg: de tre typene offentlig veg

Paragrafen sier hvilke typer offentlig veg loven opererer med. Det er tre: riksveg, fylkesveg og kommunal veg. Den nærmere sorteringen står altså ikke i selve loven, men kan fastsettes i egne regler fra departementet.

Hva som teller som offentlig veg, følger av definisjonen i § 1. Det er en veg eller gate som er åpen for allmenn ferdsel, og som stat, fylkeskommune eller kommune holder ved like. Alle andre veger regnes som private. Først når en veg er offentlig, får inndelingen i tre typer betydning. Veger som fantes da loven kom, ble plassert i kategoriene gjennom overgangsregler. Riksveger etter den eldre veglova ble riksveger også etter den nye. Fylkesveger og bygdeveger fra før ble fylkesveger. Veger som en kommune holdt ved like uten å være bygdeveg, ble kommunale veger. Plasseringene gjelder med mindre noe annet er bestemt med hjemmel i loven.

Typen avgjør hvem som treffer vedtak om å bygge ny veg. For riksveg er det Stortinget, for fylkesveg fylkeskommunen og for kommunal veg kommunen (§ 6). Kategorien kan også endres senere. Departementet kan vedta at en riksveg legges ned eller gjøres om til fylkesveg eller kommunal veg, men først etter at fylkeskommunen har uttalt seg (§ 7). For Oslo er det kommunen som uttaler seg. Formålet i § 1a viser hva ordningen skal tjene. Planlegging, bygging, vedlikehold og drift skal gi trygg og god trafikkavvikling, med hensyn til naboer, miljø og andre samfunnsinteresser.

Eksempel: Departementet vil at en riksveg skal bli fylkesveg. Fylkeskommunen får først si sin mening.