§ 30 a. Erstatning på grunn av byggegrenser

Paragrafen avgjør når du kan kreve erstatning fordi byggegrensene setter skranker for hva du kan gjøre med eiendommen. Retten er snever. Ved ekspropriasjon (tvangsavståelse) gjelder ikke begrensningen, men ellers kan bare én type person kreve erstatning. Det er den som har bedt om løyve etter § 30, fått nei, klaget videre til høyere myndighet og tapt klagen. Du må altså ha gått gjennom hele søknads- og klageløpet før kravet kan komme.

Kravet foreldes (faller bort på grunn av tidsfrist) etter ett år. Fristen løper fra vedkommende fikk melding om avgjørelsen, eller ble eller burde ha blitt kjent med den. Det betyr at du ikke kan vente lenge etter at klagen er avgjort.

Andre ledd lar de samme vilkårene gjelde for krav om erstatning ved forbud etter § 32 til § 35. Disse paragrafene gjelder ledninger og lignende nær vegen (§ 32), reklameskilt (§ 33), endring av byggverk som allerede ligger i strid med loven (§ 34) og gjenoppbygging etter brann (§ 35). Da gjelder samme vilkår og samme ettårsfrist.

Byggegrensene er fastsatt etter § 29, og forbudet mot å bygge innenfor dem uten løyve står i § 30. Det er avslag på slikt løyve som åpner for erstatningskravet. Andre ledd nevner bare § 32 til 35. Påbudet om å fjerne trær og busker i § 31 og kravet om å fjerne ulovlige innretninger i § 36 nevnes ikke i andre ledd.

Et eksempel: En eier får nei til å bygge innenfor byggegrensen, klager og taper. Han kan da fremme krav om erstatning etter § 30a, og han må gjøre det før året er omme. Den som aldri søkte om løyve, kan ikke kreve erstatning på dette grunnlaget.