§ 43. Sletting av varemerke ved ukjent innehaver eller adresse

Bestemmelsen løser et praktisk problem: hva gjør man når det er uklart om merkehaveren fortsatt finnes, eller når vedkommendes adresse ikke er kjent? Da kan hvem som helst sende et skriftlig krav til Patentstyret om at registreringen skal slettes. Det samme gjelder om det bare er adressen som er ukjent, ikke selve eksistensen av merkehaveren. Kravet må følges av et fastsatt gebyr - betales ikke dette, regnes kravet som aldri levert inn.

Før Patentstyret kan slette registreringen, skal merkehaveren først få sjansen til å melde seg innen en rimelig frist. Normalt skjer varselet i rekommandert brev eller på en annen sikker måte, men er adressen ukjent, kunngjøres oppfordringen i stedet i Norsk Varemerketidende, slik at merkehaveren i teorien selv kan følge med og protestere. Melder merkehaveren seg ikke innen fristen, treffer Patentstyret vedtak om å slette registreringen. Ordningen brukes typisk på eldre registreringer der virksomheten bak merket er avviklet eller har flyttet uten å oppdatere kontaktinformasjonen sin, og gir andre en mulighet til å rydde bort registreringer som i praksis ikke lenger har noen aktiv innehaver.

Ordningen er en av flere måter en registrering kan bringes til opphør på administrativ vei. § 40 gjelder den ordinære administrative overprøvingen, mens § 45 lar Patentstyret rette opp åpenbare feil på eget initiativ, og § 46 gjelder sletting fordi registreringsperioden er ute. § 39 avgrenser hvem som kan bruke slike ordninger, og § 41 regulerer forholdet til parallelle søksmål. Er registreringen først slettet, sier § 44 noe om fra hvilket tidspunkt avgjørelsen får virkning. Til sist skal både kravet og utfallet av saken føres inn i varemerkeregisteret og kunngjøres, jf. § 47.