§ 3-2. Deklarasjon av varer til tollen

Paragrafen er grunnregelen om deklarering. En deklarasjon er en formell erklæring til tollmyndighetene om hva varen er, og hvilken prosedyre den skal behandles etter. Kravet gjelder alle varer som skal legges under en tollprosedyre, og deklarasjonen må være tilpasset den prosedyren som er valgt. En deklarasjon til én prosedyre kan altså ikke uten videre brukes til en annen.

Innholdet er styrt av prosedyren. Deklarasjonen skal ha med de opplysningene som trengs for akkurat den prosedyren varen skal under. Loven angir ingen fast liste, så omfanget varierer fra prosedyre til prosedyre. Hvordan deklarasjonen skal leveres, kan departementet fastsette i forskrift. Eksempel: Skal en deklarasjonspliktig få en vare frigjort til fri omsetning, må deklarasjonen inneholde det som gjelder for den prosedyren. Skal varen i stedet lagres, trengs det andre opplysninger. Eksemplet bruker bare rollene i loven.

Paragrafen er byggesteinen for flere andre regler. Kravet i § 3-1 om at varer skal legges under en tollprosedyre, gjennomføres ved at det leveres en deklarasjon. Hvem som kan levere den, og hva slags fremleggelse som kreves, står i § 3-3. Tollen aksepterer deklarasjonen etter § 3-4 når vilkårene i denne paragrafen og § 3-3 er oppfylt og varen er lagt frem. Frigjøring av varen følger av § 3-5. Vil noen bruke varen annerledes enn det som er deklarert, må det deklareres på nytt etter § 3-2, jf. § 3-6. Adgangen til å gjenutføre eller avstå varen etter § 3-7 er et alternativ til deklarering.

Både § 3-4 om aksept og § 3-6 om annen disponering viser tilbake hit. Det samme gjør § 12-3, som har tittelen «Overtredelsesgebyr ved manglende deklarering av betalingsmidler».