§ 27-3. Slik gjennomføres et bevisopptak

Paragrafen sier hvordan et bevisopptak skal gjøres. Hovedregelen er at det skjer etter de vanlige reglene for det bevismidlet som brukes, så langt de passer. Et vitneavhør ved bevisopptak følger altså i hovedtrekk vanlige regler for vitner, og en undersøkelse av en gjenstand følger reglene for gjenstander.

Partene må få beskjed både om avhør og om undersøkelser av gjenstander. Innkallingen følger § 13-2 første ledd: parter med personlig møteplikt får forkynt innkalling, mens andre parter varsles på den måten retten finner hensiktsmessig. Uteblir en part, kan opptaket likevel gjennomføres. Har parten ikke fått varsel eller hadde gyldig fravær, kan vedkommende kreve nytt opptak. Er en sakkyndig med på å undersøke, skal partene varsles og få mulighet til å ivareta sine interesser, så langt det lar seg gjøre uten å ødelegge oppdraget.

Uenighet som oppstår underveis, for eksempel om noen plikter å forklare seg eller gi tilgang til en gjenstand, avgjøres helst av retten som har hovedsaken. Blir det uforholdsmessig forsinkelse eller annen ulempe, kan bevisopptaksretten (retten som gjennomfører opptaket) ta avgjørelsen selv. Retten med saken kan bringe slike avgjørelser inn for sin overordnede domstol. Er det en overordnet domstol som har saken, kan den omgjøre dem.

Er opptaket mangelfullt, kan partene kreve at retten med saken retter opp feilen, om nødvendig ved å ta opptaket på nytt. Retten kan også rette manglene uten at noen ber om det.

Paragrafen er en del av en serie om bevisopptak. Vilkårene for å ta opptak står i § 27-1, og § 27-2 regulerer krav om opptak og rettens avgjørelse. Etter § 27-4 skal opptak i visse tilfeller fortrinnsvis skje som direkte avhør, og § 27-6 krever en redegjørelse fra den som har undersøkt. Er partene enige, kan bevisopptak i stedet skje utenfor domstolene, se § 27-7.