§ 4-2. Innvendinger mot tvangsgrunnlaget: hva kan saksøkte hevde?

Paragrafen sier hva saksøkte kan innvende når noen krever tvangsfullbyrdelse. Svaret avhenger av hva slags tvangsgrunnlag kravet bygger på. Mot et alminnelig tvangsgrunnlag, for eksempel en dom, er innvendingene smale. Saksøkte kan hevde at avgjørelsen kommer fra en instans som ikke kan avgjøre slike saker, at den er uklar eller motsier seg selv, eller at innholdet ikke kan gjennomføres.

Selve kravet i et alminnelig tvangsgrunnlag er vanskeligere å angripe. Bare forhold som oppstod så sent at de ikke kunne vært nevnt før avgjørelsen, kan brukes. Et konstruert eksempel: saksøkte mener kravet var oppgjort før avgjørelsen falt. Det kunne vært tatt opp da, og er som hovedregel avskåret. Skjedde oppgjøret etter avgjørelsen, er det en ny omstendighet som kan bringes inn.

Rettes kravet mot et særlig tvangsgrunnlag, eller er det fastsatt i et slikt grunnlag, er reglene åpne. Saksøkte kan komme med de innvendingene som ville vært mulige i et vanlig søksmål. For krav fastslått i en voldgiftsdom (avgjørelse fra en privat tvisteløsning) gjelder egne regler i voldgiftsloven.

Paragrafen står blant flere regler om vilkår for fullbyrdelse. Etter § 4-1 må det finnes et alminnelig eller særlig tvangsgrunnlag som er tvangskraftig. Motregning etter § 4-3 er bare mulig når motkravet er erkjent eller har eget tvangsgrunnlag. Etter § 4-4 må kravet være forfalt og misligholdt, og § 4-5 lar sikkerhet stilles før fullbyrdelsen gjennomføres. Paragrafene § 4-6 til § 4-9 avgjør hvem som kan begjære fullbyrdelse, og mot hvem.