§ 11-1. Tvangsdekning i realregistrerte formuesgoder: hvem kan kreve det

Denne paragrafen sier hvem som kan sette i gang en slik prosess og på hvilke måter. Den som har pant i et slikt formuesgode, kan begjære tvangssalg eller tvangsbruk. Tvangsbruk vil si at panthaveren får bruke godet for å få dekket kravet, i stedet for at det selges. Det må finnes et tvangskraftig tvangsgrunnlag, altså et grunnlag namsmyndigheten kan gjennomføre.

Pant i en registrert panterett følger egne regler i kapittel 10, ikke dette kapitlet. Loven lar tvangssalget følge avsnitt II og III, mens tvangsbruken har sitt eget regelverk i avsnitt IV. Kapitlet er også åpent for en utleggspanthaver med tinglyst pant i en rettighet i fast eiendom, selv om selve rettigheten ikke er tinglyst. Har noen registrert en sikkerhetsrett i for eksempel et fly etter Cape Town-konvensjonen, kan vedkommende i stedet følge reglene i konvensjonen og protokollen.

Tvangsbruk er ikke alltid mulig. Retten kan si nei når bruken av særlige grunner ville gi saksøkte eller andre med rettigheter i godet stor skade eller ulempe, og panthaveren er omtrent like godt tjent med et salg. Andeler i borettslag og akvakulturtillatelser kan aldri tvangsbrukes.

Paragrafen er innledningen til resten av kapitlet. Hva som regnes som tvangsgrunnlag, står i § 11-2, og hvilken domstol som er kompetent, står i § 11-3. Begjæringen skal etter § 11-3 settes fram for tingretten der eiendommen eller boligen ligger. Den skal etter § 11-4 rettes mot den som er registrert som eier, og også mot en annen som saksøkeren vet helt eller delvis eier godet. Etter § 11-5 kan saksøkeren kreve dekning for flere pantekrav i samme godet i én begjæring. Eksempel: En panthaver med registrert avtalepant har fått dom for kravet. Panthaveren kan da begjære tvangssalg av det registrerte godet.