§ 7. Årlig tilsynsavgift for salgssteder for tobakk

Paragrafen gir det offentlige rett til å kreve en årlig avgift av salgssteder for tobakk. Avgiften skal dekke kostnadene ved tilsynet (offentlig kontroll med at reglene følges). Første ledd gjelder kommunene. Andre ledd gjelder Svalbard, der sysselmesteren eller Longyearbyen lokalstyre kan kreve avgiften. Tredje ledd lar departementet fastsette satser og betalingsregler i forskrift (regler gitt med hjemmel i loven).

Avgiften er en kan-regel. Kommunen velger selv om den vil kreve inn avgiften. Loven knytter avgiften til kommunens egne tilsynskostnader. Hvor mye salgsstedene skal betale, og hvordan betalingen skjer, avgjøres i forskrift om satser og innbetaling. Eksempel: En kommune fører tilsyn med registrerte salgssteder. Den kan la salgsstedene dekke tilsynsutgiftene gjennom en årlig avgift. Størrelsen på beløpet følger av eventuelle satser i forskrift.

Avgiften henger tett sammen med tilsynsbestemmelsen i § 35, som paragrafen viser til to ganger. Ifølge § 35 fører kommunen tilsyn med registrerte salgssteder som selger til forbruker. Tilsynet omfatter blant annet at salgsstedet er registrert (§ 4) og har internkontroll (§ 5). På Svalbard er det sysselmesteren som fører tilsynet, og oppgaven kan legges til Longyearbyen lokalstyre. Det er disse to tilsynsordningene § 7 setter avgift på.

Legg merke til hva paragrafen ikke sier. Første ledd i § 35 gir Helsedirektoratet et eget tilsynsansvar, blant annet for § 6. Likevel gir § 7 ikke direktoratet rett til å kreve avgift. Kommunen og Svalbard-myndighetene er dermed de eneste som paragrafen gir avgiftsrett. Avgiften er også rettet mot «salgssteder». Slik § 4 bruker ordet, gjelder det virksomheter som selger til forbruker. Engrossalg er regulert i § 6.