§ 6-8. Forvaltning av pensjonsbeholdningen i pensjonsbevis

Paragrafen sier hvordan pengene i et vanlig pensjonsbevis skal forvaltes og hva innehaveren får med seg. Pensjonsinnretningen forvalter beholdningen etter de reglene som ellers gjelder for innretningen. Innehaveren har ikke egne valgmuligheter her; de finnes i § 6-10. Innretningen må også sørge for at verdien av midlene knyttet til beviset til enhver tid minst er like stor som pensjonsbeholdningen. Det gir en nedre grense som innehaveren kan stole på. I tillegg kan det avtales en særskilt avkastningsgaranti etter reglene i § 5-7. Der må avtalen oppgi hvilken årlig avkastningsprosent garantien gjelder, og prosenten kan ikke avtales høyere enn 3 prosent, med mindre Finanstilsynet har satt en annen grense i forskrift.

Hvert år får beviset tilført en forholdsmessig andel av det som frigjøres i innretningen når medlemmer dør før de har tatt ut pensjon. Avkastningen på beholdningen legges også til hvert år. Før det trekkes innretningens årlige vederlag for å ta avkastningsrisikoen. De løpende kostnadene ved å administrere og forvalte beviset dekkes av en egen administrasjonsavsetning som hører til beviset.

Paragrafen gjelder ikke når innehaveren har valgt egen investeringsportefølje etter § 6-10. Der er bildet motsatt: innehaveren bærer risikoen for at porteføljen faller, og innretningen kan trekke vederlag for forvaltning og garanti direkte fra pensjonskontoen, jf. § 6-10 tredje ledd. Ved uttak av alderspensjon viser § 6-9 til de vanlige uttaksreglene. § 6-4 slår fast at pensjonsbeviset er et eget rettsforhold mellom innehaveren og innretningen, og at midlene kan flyttes til en annen innretning. Eksempel: En innehaver som ikke har gjort noe investeringsvalg, har et bevis der innretningen garanterer en verdi som ikke er lavere enn beholdningen.