§ 32. Avstemning i retten: leder, mindretall og Høyesterett

Paragrafen er spillereglene for selve avstemningen når en domstol med flere dommere skal avgjøre en sak. Lederen i retten styrer samtalen, formulerer spørsmålene det skal stemmes over og teller opp resultatet. Stemmene gis muntlig, og lederen bestemmer i hvilken rekkefølge dommerne får si sitt. En dommer som havner i mindretall, faller ikke ut. Vedkommende stemmer videre på de neste spørsmålene saken gir grunn til, med mindre en annen lovregel sier noe annet.

I Høyesterett er avstemningen åpen. Rekkefølgen bestemmes av lederen, som selv alltid stemmer til slutt. Hver dommer må si hvorfor han eller hun lander på sitt standpunkt. Stemmegivningen kan gjennomføres i fjernmøte, altså uten at alle sitter i samme rom. Dette står i kontrast til hovedregelen i § 31: der skjer rådslagning og stemmegivning for stengte dører før dommen avsies, når medlemmene ikke straks er enige om utfallet. Åpenheten gjør at offentligheten kan følge både resultatet og begrunnelsene fra hver enkelt dommer.

Paragrafen må leses sammen med naboreglene. Etter § 33 stemmes det særskilt over skyldspørsmålet. Etter § 34 stemmer en dommer som har gått inn for frifinnelse ikke over spørsmålet om særlige omstendigheter flytter forholdet til en strengere eller mildere straffebestemmelse, men regnes som om han hadde sluttet seg til løsningen som er best for siktede. I lagmannsretten kreves fem stemmer for å avgjøre skyldspørsmålet til ugunst for siktede, og minst én av dem må komme fra en fagdommer, jf. § 35. Er meningene om straff delt i mer enn to, og ingen har flertall, legges de strengeste stemmene sammen med de nærmeste til det blir flertall, jf. § 36. Eksempel: en dommer som var i mindretall om skyldspørsmålet, tar som hovedregel likevel del når retten senere stemmer over straffen.