§ 314. Innholdet i ankeerklæringen

Paragrafen sier hva en ankeerklæring skal inneholde. Den må peke ut hvilken dom som angripes og om anken gjelder hele dommen eller bare noen av tiltalepostene. Den må også si om inndragning er med. Videre må den oppgi hva slags feil som påberopes: feil i saksbehandlingen, i bevisvurderingen av skyldspørsmålet, i lovanvendelsen, eller i avgjørelsen om straff og andre reaksjoner som nevnt i § 2. Gjelder anken saksbehandlingen, må det pekes på hvilken feil det dreier seg om.

Noe er formulert som «bør». Angripes bevisvurderingen under skyldspørsmålet, bør ankeerklæringen si hvilken del som bestrides. Angripes lovanvendelsen, bør den si hvilken feil anken bygger på. Nye bevis og den endringen som kreves, bør også nevnes. Henvisningen til § 264 annet ledd gjelder regelen om at et ønske om anonym vitneførsel skal opplyses i bevisoppgaven, uten at vitnets identitet nevnes.

Vil siktede ha ny behandling av krav etter § 3 (krav fra fornærmede eller andre skadelidte som er tatt med i straffesaken), må begjæringen si om den gjelder hele avgjørelsen, hva som kreves, hvilke feil som gjøres gjeldende og hvorfor, og hvilke bevis som skal føres. § 313 om forsvarerens hjelp, § 318 om for sen anke og § 319 om avvisning gjelder tilsvarende så langt de passer.

Feil i ankeerklæringen har følger. Etter § 319 skal en anke avvises når den ikke oppfyller kravene i denne paragrafens første ledd, eller har en annen feil som hindrer behandling. Uforsettlige feil bør likevel søkes rettet, og den ankende kan om nødvendig få en kort frist til å rette erklæringen. Avvisning for for sen anke følger § 318, og § 317 sier at ankedomstolen prøver om anken kom i tide og ellers er i orden.

Naboreglene henger tett sammen med denne. Fristen for anken står i § 310, og § 311 gir motanke en frist på en uke. § 312 sier hvor anken kan leveres, og § 316 pålegger påtalemyndigheten å sende den videre til ankedomstolen. § 315 begrenser hvilke prosessledende avgjørelser som kan brukes som ankegrunn.