§ 138. Plikt til å være sakkyndig: oppnevning, villighet og godtgjørelse

Paragrafen regulerer hvem som kan bli sakkyndig i en straffesak, og hva som forventes av den som blir spurt. En sakkyndig er en person med særlig fagkunnskap som hjelper retten å forstå et spørsmål den ikke kan bedømme selv. Har retten først pekt ut noen, kan vedkommende ikke bare si nei. Utgangspunktet er en plikt: den som oppnevnes, må ta på seg oppdraget.

I praksis går retten som regel først til personen og spør om vedkommende er villig. Sier personen nei, bør retten helst velge en annen, så sant det finnes en annen som kan gjøre jobben. Plikten står fast, men retten bør ta hensyn til motviljen når den har et reelt valg. Formuleringene i loven er myke («som regel», «bør»), så dette er retningslinjer og ikke et absolutt forbud mot å oppnevne en uvillig person. Til slutt får den sakkyndige krav på betaling for arbeidet. Beløp og satser står ikke i straffeprosessloven, men i en egen lov.

Paragrafen åpner rekken av regler om sakkyndige. Neste regel sier at det som utgangspunkt oppnevnes én sakkyndig (§ 139), og at Kongen kan ansette faste sakkyndige for bestemte typer spørsmål (§ 140). Før oppnevning skal partene få uttale seg (§ 141), og retten bør unngå personer som ville vært inhabile (utelukket på grunn av tilknytning) som dommer (§ 142). Sammen viser disse reglene at oppnevning har flere sider: plikt for den utpekte, medvirkning fra partene og krav til uavhengighet. Paragraf 148 viser tilbake til denne paragrafen. Reglene om vitner ligger rett foran, blant annet om avhøring (§ 135) og om vitner som nekter å forklare seg (§ 137).