§ 28 a. Barnetillegg til uførepensjon
- § 28 a gir et barnetillegg til uførepensjonen for hvert barn medlemmet forsørger under 18 år.
- Tillegget utgjør 4 prosent av pensjonsgrunnlaget per barn, og reduseres forholdsmessig ved kortere tjenestetid eller lavere uføregrad.
- Samlet barnetillegg er begrenset oppad til 12 prosent av pensjonsgrunnlaget, med tilsvarende reduksjon som for det enkelte tillegget.
- Barnetillegget følger for øvrig de samme reglene om beregning, krav og utbetaling som selve uførepensjonen.
§ 28 a
§ 28 a gir rett til et barnetillegg i tillegg til midlertidig uførepensjon eller uførepensjon. Forsørger medlemmet barn under 18 år, ytes det et tillegg for hvert barn på 4 prosent av pensjonsgrunnlaget, avgrenset oppad til 6 ganger folketrygdens grunnbeløp. Er selve uførepensjonen redusert fordi tjenestetiden er kortere enn full tjenestetid, reduseres barnetillegget forholdsmessig på samme måte. Det samme skjer dersom uføregraden er redusert, altså når medlemmet ikke har tapt hele inntektsevnen.
Loven setter også en øvre grense for hvor mye barnetillegg som samlet kan gis: uansett hvor mange barn medlemmet forsørger, kan det samlede tillegget ikke overstige 12 prosent av pensjonsgrunnlaget opp til 6 ganger grunnbeløpet. Er selve barnetillegget allerede redusert på grunn av kortere tjenestetid eller lavere uføregrad, reduseres også denne beløpsgrensen tilsvarende, slik at forholdet mellom tillegget og taket blir det samme. Tillegget utbetales fram til og med den måneden barnet fyller 18 år, eller i tilfelle til og med måneden etter at barnet dør.
Barnetillegget kommer i tillegg til den ordinære uførepensjonen, som beregnes ut fra uføregrad og tjenestetid etter en egen bestemmelse, og som i sin tur bygger på vilkårene for uførepensjon. Har pensjonisten inntekt utover en fastsatt grense, reduseres den samlede pensjonen, barnetillegget inkludert, etter reglene om inntektsprøving. Også for barnetillegget gjelder de alminnelige reglene om når krav må settes fram, når utbetalingen starter og faller bort, adgangen til å ta opp saken til ny behandling, og departementets adgang til å gi forskrift for eldre saker.