§ 3. Hvor skipssikkerhetsloven gjelder

Paragrafen sier hvor i verden loven gjelder. Den har to hovedregler. For norske skip følger loven skipet overalt, og det spiller ingen rolle om skipet ligger i en norsk havn eller langt ute på et annet hav. For utenlandske skip er loven knyttet til bestemte områder nær Norge, og bare så langt folkeretten (reglene som gjelder mellom stater) tillater det.

Andre ledd nevner tre områder. Det første er norsk territorialfarvann (havstrekningen nærmest kysten), også ved Svalbard og Jan Mayen. Det andre er Norges økonomiske sone, som er havområdet utenfor territorialfarvannet. Det tredje er norsk kontinentalsokkel, altså havbunnen utenfor kysten. Et utenlandsk skip som befinner seg i ett av disse områdene, kommer altså inn under loven.

Tredje ledd åpner for mer. Kongen (regjeringen) kan gi forskrift om at loven skal brukes på utenlandske skip også utenfor de tre områdene. Grensen er den samme som ellers, nemlig det folkeretten tillater. Rekkevidden kan dermed utvides uten at loven selv må endres.

Paragrafen må leses sammen med § 2, som avgjør hvilke skip loven gjelder for. Der står det at loven omfatter både norske og utenlandske skip, men at skip som er kortere enn 24 meter og ikke brukes i næringsvirksomhet, er unntatt. Formålet i § 1 er å beskytte liv, helse, miljø og verdier gjennom god skipssikkerhet. Et skip må altså passe med både § 2 og § 3 for at loven skal gjelde. Paragrafen om stansing og bording av skip i fart, § 53, viser til § 3. Den bygger altså på virkeområdet som er trukket opp her.

Eksempel: Et norsk skip ligger i en utenlandsk havn. Loven gjelder fortsatt for skipet, fordi den følger norske skip uansett hvor de er. Et utenlandsk skip seiler i norsk territorialfarvann. Da kan loven brukes mot skipet, men bare så langt folkeretten tillater det.