§ 137. Skipsførerens fullmakt til å binde rederen

Sjøloven·LOV-1994-06-24-39

Kort oppsummert

Føreren kan binde rederen ved kontrakter om skipet og reisen.
Fiskefartøy har egne begrensninger uten særskilt fullmakt.
I pengenød kan føreren låne eller pantsette, og avtalen binder ved god tro hos motparten.
Føreren kan gå til sak og motta forkynnelser for eier og reder.

Lovteksten ordrett

§ 137. Skipsførerens fullmakt

Skipsføreren har i egenskap av skipsfører fullmakt til på rederens vegne å inngå kontrakter som gjelder bevaring av skipet eller utførelse av reisen, og til å slutte avtaler om å ta med gods på reisen, eller passasjerer dersom skipet er beregnet på det. Skipsføreren kan også opptre som saksøker i saker som gjelder skipet. I saker som gjelder skipet, kan skipsføreren motta forkynnelser og meddelelser på vegne av skipets eier og reder, så langt dette ikke vil være i strid med Norges folkerettslige forpliktelser.

Føreren av et fiske- eller fangstfartøy kan ikke uten særskilt fullmakt slutte avtaler om fartøyets forsyning med gjenstander som bare vedkommer fisket eller fangsten, så som garn, liner, agn, is, salt og tønner. Overstiger ikke fartøyets bruttotonnasje 300 tonnasjeenheter/registertonn, kan skipsføreren heller ikke uten særskilt fullmakt anskaffe brensel til skipets maskineri for rederens regning når skipet er innenfor rikets grenser.

Trengs det penger til formål som nevnt i første ledd, og rederens ordre ikke kan avventes, skal skipsføreren søke dem tilveiebrakt på beste måte. Skipsføreren kan da etter forholdene oppta lån eller pantsette eller selge av rederens gods eller, i nødsfall, pantsette eller selge av lasten. Er dette gjort uten nødvendighet, er avtalen likevel bindende dersom tredjepersonen var i god tro.

Kilde: Lovdata — Sjøloven § 137

Hva betyr dette?

Paragrafen bestemmer hvor langt skipsføreren kan binde rederen. Som skipsfører har føreren fullmakt til å inngå kontrakter på rederens vegne om å ta vare på skipet og gjennomføre reisen. Føreren kan også avtale å ta med gods, og passasjerer hvis skipet er innrettet for det. I saker som gjelder skipet, kan føreren gå til sak og motta forkynnelser og meddelelser (formelle rettslige underretninger) på vegne av eier og reder, så lenge det ikke strider mot Norges folkerettslige forpliktelser.

Andre ledd setter en grense for førere av fiske- og fangstfartøy. De kan ikke uten særskilt fullmakt avtale forsyninger som bare angår fisket eller fangsten, som garn og agn. Er fartøyet på høyst 300 tonnasjeenheter/registertonn, kan føreren heller ikke uten særskilt fullmakt skaffe brensel til maskineriet for rederens regning så lenge fartøyet er innenfor rikets grenser.

Tredje ledd gjelder når det trengs penger til slike formål og rederens ordre ikke kan avventes. Da skal føreren skaffe pengene på best mulig måte. Etter forholdene kan føreren ta opp lån, pantsette eller selge rederens gods eller, i nødsfall, pantsette eller selge lasten. Var dette ikke nødvendig, er avtalen likevel bindende hvis tredjepersonen var i god tro (ikke visste at det var unødvendig).

Paragrafen er kjernen i førerens rolle som rederens representant. § 139 sier at føreren ikke hefter personlig for forpliktelser han eller hun inngår som skipsfører på rederens eller lasteierens vegne. § 138 gir føreren i oppgave å ta vare på lasten og lasteierens interesser. § 141 pålegger føreren å avlegge regnskap så ofte rederen krever det. Blir det voldt skade ved feil eller forsømmelse i tjenesten, må føreren erstatte den etter § 140.

Eksempel: Skipet trenger en nødvendig reparasjon underveis, og rederen kan ikke nås. Føreren kan da inngå avtale om reparasjonen på rederens vegne, og rederen blir bundet. Føreren hefter ikke personlig, jf. § 139.

Relaterte paragrafer

Alle §§ i sjøloven →