§ 1-4. Sikkerhetsloven for Stortinget, regjeringen og domstolene

Paragrafen gir særregler for Stortinget, Stortingets organer, regjeringen og domstolene. Til sammenligning gjelder hovedregelen i § 1-2 for statlige, fylkeskommunale og kommunale organer. Stortinget har fått mest frihet: Loven gjelder for Stortinget og organene under det bare i den utstrekningen Stortinget selv beslutter. Sikkerhetsloven binder altså ikke Stortinget automatisk. Stortinget avgjør selv hvor mye av loven som skal gjelde for egen virksomhet. Regjeringen og domstolene omtales i de to neste leddene.

Andre ledd gjør et avgrenset unntak. Bestemmelsene i kapittel 8, og forskrifter gitt i medhold av dem, gjelder ikke for stortingsrepresentanter, medlemmer av regjeringen og dommere i Høyesterett. Unntaket er begrenset til dette ene kapitlet.

Tredje ledd gjelder domstolene. Loven gjelder for dem, men med særregler. Kongen kan legge til flere særregler for domstolene. Dette betyr at domstolloven og straffeprosessloven har forrang for de alminnelige reglene i sikkerhetsloven på dette punktet.

Bestemmelsen må ses sammen med de andre i kapittel 1. § 1-1 gir formålet, § 1-2 hovedregelen om hvem loven gjelder for, og § 1-3 gir departementene myndighet til å trekke andre virksomheter inn under loven. Begrepene som loven bruker, som «nasjonale sikkerhetsinteresser», er definert i § 1-5. Paragrafen er altså et tillegg til § 1-2, ikke en erstatning.

Eksempel: Stortinget har ikke bestemt at loven skal gjelde for et av sine organer. Da er organet ikke bundet av loven. En dommer i Høyesterett og en stortingsrepresentant er unntatt fra kapittel 8, mens en domstol for øvrig følger loven med særreglene fra domstolloven og straffeprosessloven.