§ 1-2. Hvem sikkerhetsloven gjelder for

Paragrafen avgjør hvem sikkerhetsloven rammer. Kjernen er offentlig sektor: staten, fylkeskommunene og kommunene er bundet av loven som sådan. Andre virksomheter er i utgangspunktet utenfor, men to veier fører dem likevel inn. Den ene gjelder leverandører som selger varer eller tjenester i en sikkerhetsgradert anskaffelse. Slike leverandører omfattes gjennom reglene i kapittel 9. Den andre veien er et eget vedtak om at loven skal gjelde, slik § 1-3 beskriver.

Loven har også en regel for områder utenfor fastlands-Norge. På Svalbard, Jan Mayen og i bilandene er det Kongen som bestemmer hvor mye av loven som skal gjelde, og hvilke lokale tilpasninger som trengs. Regjeringen (Kongen i statsråd) kan dessuten gi forskrift om virkeområdet. Der kan den ta ut bestemte virksomheter fra loven, eller utelate visse typer informasjon, systemer, bygg og infrastruktur, helt eller delvis. Det gir rom for å justere omfanget uten å endre selve loven.

Paragrafen må leses sammen med naboene. § 1-1 gir formålet, og § 1-2 sier hvem som er underlagt. § 1-3 utvider kretsen: departementene skal ved vedtak trekke inn virksomheter som håndterer sikkerhetsgradert informasjon, eller som er helt sentrale for det loven kaller grunnleggende nasjonale funksjoner. § 1-4 tar for seg Stortinget: der gjelder loven bare i den grad Stortinget selv har besluttet det. Definisjonene i § 1-5 forklarer hva «nasjonale sikkerhetsinteresser» og «grunnleggende nasjonale funksjoner» betyr, og er nyttige når man skal vurdere hvem et vedtak etter § 1-3 kan treffe.

Eksempel: En kommune bruker et informasjonssystem til sikkerhetsgradert informasjon. Kommunen er omfattet direkte, fordi den er et kommunalt organ. Et firma som leverer varer til en sikkerhetsgradert anskaffelse, er ikke et offentlig organ. Loven gjelder likevel for firmaet i egenskap av leverandør.