§ 1-3. Når sikkerhetsloven kan gjøres gjeldende for andre virksomheter
- Departementene må vedta at loven gjelder for virksomheter som er avgjørende for nasjonal sikkerhet.
- Er virksomheten bare vesentlig, kan departementet la kapittel 10 gjelde.
- Virksomheten varsles på forhånd.
- Sikkerhetsmyndigheten kan foreslå vedtak og fatter selv vedtak for virksomheter uten departement.
§ 1-3. Vedtak om at loven skal gjelde for andre virksomheter
- behandler sikkerhetsgradert informasjon
- råder over informasjon, informasjonssystemer, objekter eller infrastruktur som har avgjørende betydning for grunnleggende nasjonale funksjoner, eller som har avgjørende betydning for nasjonale sikkerhetsinteresser, uten å kunne knyttes direkte til en grunnleggende nasjonal funksjon
- driver aktivitet som har avgjørende betydning for grunnleggende nasjonale funksjoner, eller som har avgjørende betydning for nasjonale sikkerhetsinteresser, uten å kunne knyttes direkte til en grunnleggende nasjonal funksjon.
Paragrafen gjør at sikkerhetsloven kan gjelde for flere enn de offentlige organene. Utgangspunktet er at loven rammer stat, fylkeskommuner og kommuner (§ 1-2). Her åpnes det for at også andre virksomheter kan trekkes inn ved et enkeltvedtak, altså en konkret avgjørelse rettet mot en bestemt virksomhet.
Første ledd er en plikt for departementene. De skal vedta at loven gjelder helt eller delvis for virksomheter som behandler gradert informasjon. Det samme gjelder virksomheter som eier eller driver noe som er avgjørende for samfunnets viktigste funksjoner eller for nasjonale sikkerhetsinteresser, selv om koblingen til en konkret grunnleggende funksjon ikke er åpenbar. Hvert departement avgjør dette innenfor sitt eget fagområde.
Andre ledd gir et svakere verktøy. Et departement kan bestemme at bare kapittel 10 skal gjelde for virksomheter som er vesentlige, men ikke like kritiske. Forskjellen mellom «avgjørende» og «vesentlig» avgjør altså hvor mye av loven en virksomhet må leve opp til. I første ledd er det en plikt, i andre ledd et valg.
Virksomheten skal få forhåndsvarsel før et slikt vedtak fattes. Sikkerhetsmyndigheten kan selv foreslå vedtak overfor et departement. Hvis departementet sier nei, kan sikkerhetsmyndigheten bringe saken videre til det departementet som har det overordnede ansvaret for sivil sektor eller for forsvarssektoren, som tar den endelige avgjørelsen. Virksomheter uten noe departement over seg får vedtaket fra sikkerhetsmyndigheten selv, og departementet er klageinstans (det organet som behandler en klage på vedtaket).
Formålet i § 1-1 er å trygge blant annet Norges suverenitet og demokratiske styreform. Hva som ligger i «grunnleggende nasjonale funksjoner», er forklart i definisjonene i § 1-5: det dreier seg om tjenester og produksjon der et bortfall vil svekke statens evne til å ta vare på nasjonale sikkerhetsinteresser. For Stortinget og dets organer gjelder loven bare i den grad Stortinget selv vil det (§ 1-4). Loven har egne paragrafer om departementenes og sikkerhetsmyndighetens ansvar for det forebyggende sikkerhetsarbeidet.
Eksempel: En virksomhet driver en tjeneste som departementet i sektoren mener er avgjørende for en grunnleggende nasjonal funksjon. Departementet varsler virksomheten på forhånd og vedtar så at loven gjelder helt eller delvis for den.