§ 68. Hvem erstatningskrav for reinskade kan rettes mot
- Erstatningskrav rettes mot siidaens styre eller kontaktperson, eller mot distriktsstyret, ikke mot enkeltreineiere direkte.
- Må siidaen eller distriktet betale, fordeler årsmøtet regningen mellom reineierne etter hvor mange rein de har.
- Den som kan vise at egen rein ikke var involvert, slipper å betale sin del.
- Viser det seg at rein fra en annen siida eller et annet distrikt sto bak, kan det kreves regress der.
§ 68. Hvem erstatningskrav kan rettes mot
Paragrafen viser til hvem en skadelidt faktisk må rette erstatningskravet mot når reineieransvaret etter § 67 første ledd er utløst. Er det siidaen eller reinbeitedistriktet som hefter, går kravet til siidaens styre eller kontaktperson, eventuelt til distriktsstyret ved styrelederen – ikke til hver enkelt reineier direkte. Må siidaen eller distriktet betale erstatning, er det årsmøtet som fordeler regningen videre på de enkelte reineierne, og fordelingen skjer etter hvor mange rein den enkelte har (reintallet). Den som kan vise at egen rein ikke har bidratt til skaden, slipper å dekke noen del av beløpet. Det beløpet den enkelte reineier til slutt skal betale, kan kreves inn direkte som utlegg, uten at det først trengs en egen dom. Viser det seg i etterkant at skaden skyldtes rein som hørte til en annen siida eller et annet reinbeitedistrikt, kan siidaen eller distriktet som har betalt ut erstatningen, kreve beløpet tilbake fra dem, etter samme regler som ellers gjelder for fordelingen.
I praksis betyr dette en tydelig arbeidsdeling: den skadelidte forholder seg til én motpart – siidaens eller distriktets representant – og slipper å finne frem til nøyaktig hvilken reineier som er ansvarlig. Det er deretter siidaen eller distriktet internt, gjennom årsmøtet, som må gjøre opp regnestykket mellom sine egne medlemmer etter reintall. Ordningen krever samtidig at den enkelte reineier har mulighet til å dokumentere at egne dyr ikke var innblandet, siden dette er eneste grunnlag for fritak fra den interne fordelingen. Regressadgangen i siste ledd gjør at den økonomiske belastningen til slutt kan havne der skaden faktisk oppsto, selv om det tar tid å avklare hvilken siida eller hvilket distrikt den skadegjørende reinen egentlig tilhørte.
Bestemmelsen bygger direkte på ansvarsregelen i § 67, som den utfyller på gjennomføringssiden. Blir partene ikke enige om erstatningens størrelse, avgjøres kravet ved skjønn i jordskifteretten eller tingretten etter § 70, og selve behandlingen av et slikt skjønnskrav følger reglene i § 70a og § 70b.