§ 4-3. Skjerming av pasient i psykisk helsevern

Skjerming betyr at en pasient holdes helt eller delvis atskilt fra medpasienter og fra personell som ikke er med i behandlingen. Den faglig ansvarlige kan bestemme det når pasientens psykiske tilstand eller utagerende atferd gjør skjerming nødvendig. Grunnen kan være hensynet til pasientens egen behandling eller til de andre pasientene.

Skjerming kan i noen tilfeller skje uten formelt vedtak, men ikke hvis pasienten protesterer eller skjermingen blir langvarig. Motsetter pasienten seg, må det treffes vedtak. Det må det også når skjermingen varer over 24 timer. Flyttes pasienten til en skjermet enhet eller noe liknende som gir en betydelig endring i omgivelser eller bevegelsesfrihet, kommer vedtakskravet allerede etter 12 timer. Vedtaket skal nedtegnes uten ugrunnet opphold, og det kan bare gjelde for to uker av gangen. Vil skjermingen fortsette, må det treffes nytt vedtak.

Pasienten og den nærmeste pårørende kan klage til kontrollkommisjonen (organet som prøver klager på tvangsvedtak). Klageretten gjelder både det første vedtaket og forlengelser. Kongen kan gi nærmere forskrifter om vilkårene for skjerming og hvordan den gjennomføres.

Eksempel: En pasient holdes atskilt fra medpasientene fordi utagerende atferd gjør det nødvendig. Sier pasienten nei til dette, må den faglig ansvarlige fatte vedtak fra første stund. Går pasienten med på det, trengs vedtak senest når skjermingen har vart et døgn.

Skjerming er ett av flere tvangstiltak i kapittel 4, og den generelle regelen i § 4-2 gjelder også her. Restriksjoner og tvang skal begrenses til det strengt nødvendige, og mindre inngripende tiltak skal velges når de er nok. Etter § 4-2a må vilkårene for tvang være oppfylt hele tiden, så skjermingen må avsluttes når grunnlaget er borte. Skjerming må ikke forveksles med behandling uten samtykke, som har egne vilkår i § 4-4, eller med kontroll av rom og eiendeler etter § 4-6. Bestemmelsen i § 4a-3 om forholdet til bestemmelsene i kapittel 4 viser også til § 4-3.