§ 2-1. Samtykke som hovedregel i psykisk helsevern
- Hovedregelen er samtykke etter pasient- og brukerrettighetsloven.
- Voksne uten beslutningskompetanse som ikke protesterer, kan få hjelp etter en annen regel.
- Barn som har fylt 12 år og er uenige i institusjonsopphold, får saken sin lagt fram for kontrollkommisjonen.
- Frivillig samtykke til tvungent vern i inntil tre uker er en egen ordning i neste paragraf.
§ 2-1. Hovedregelen om samtykke
Denne paragrafen er inngangsporten til reglene om samtykke i psykisk helsevern. Hovedregelen er at behandling bygger på pasientens eget samtykke. Hva som kreves for at et samtykke er gyldig, står i pasient- og brukerrettighetsloven, og den gjelder her så langt psykisk helsevernloven ikke sier noe annet. Loven kan altså gi særregler som går foran.
For pasienter over 18 år som mangler beslutningskompetanse (evnen til å forstå og ta stilling til hjelpen), gjelder en egen mulighet. Hvis pasienten ikke motsetter seg hjelpen, kan undersøkelse og behandling gis med grunnlag i en annen regel i pasient- og brukerrettighetsloven. Samtykkekravet er dermed ikke det eneste mulige grunnlaget for hjelp til voksne som ikke selv kan ta stilling.
Andre ledd gjelder barn. Når et barn på 12 år eller eldre er uenig i at det skal undersøkes eller behandles med opphold i institusjon, må spørsmålet om å etablere psykisk helsevern legges fram for kontrollkommisjonen. Barnets uenighet fører altså til at en kommisjon ser på saken.
Eksempel: En pasient over 18 år mangler beslutningskompetanse, men protesterer ikke mot behandlingen. Da kan hjelpen gis uten pasientens samtykke fordi en annen regel gir grunnlag. Protesterer pasienten, dekker ikke denne muligheten situasjonen.
Neste paragraf, § 2-2, handler om en beslektet ordning. En person som selv søker psykisk helsevern, kan etter begjæring fra den faglig ansvarlige samtykke i å bli underlagt reglene om tvungent vern i en periode på inntil tre uker. § 1-7 om rett til advokat eller annen fullmektig viser til denne paragrafen.