§ 9-2. Beredskapsplikt mot ulykker og fare

Paragrafen pålegger rettighetshaveren, og andre som er med i petroleumsvirksomheten, en løpende plikt til å ha effektiv beredskap klar for farlige situasjoner og ulykker – altså hendelser som kan koste menneskeliv, gi personskade, forurense eller skape store materielle skader. Det er ikke nok å ha en plan liggende i en skuff: rettighetshaveren skal aktivt sørge for at nødvendige tiltak settes i verk for å hindre eller dempe skadevirkningene, og om mulig få miljøet tilbake til slik det var før hendelsen. Departementet kan gi nærmere regler om hvordan denne beredskapen skal se ut, og kan også pålegge flere rettighetshavere å samarbeide om beredskapen sammen.

Annet ledd viser hva som skjer når en krise først er der. Da kan departementet bestemme at andre aktører enn den ansvarlige rettighetshaveren må stille beredskapsressurser til disposisjon, men regningen sendes likevel til rettighetshaveren. Departementet kan også selv sette i gang tiltak for å skaffe ekstra ressurser på annet vis, fortsatt for rettighetshaverens regning. I tillegg gjelder reglene om tvungen avståelse til det offentlige i en egen lov om beredskapstiltak under krig og krigsfare tilsvarende her, så langt de passer – en påminnelse om at beredskapen på sokkelen kan kobles til den nasjonale beredskapen i en krisesituasjon.

Beredskapsplikten er en av flere sikkerhetsplikter i kapittel 9, og bygger på den overordnede normen om et høyt sikkerhetsnivå i § 9-1. Den henger tett sammen med § 9-3 om beredskap mot bevisste anslag, § 9-4 om sikkerhetssoner rundt innretninger, og særlig § 9-5, som pålegger stansing av virksomheten nettopp i de fare- og ulykkessituasjonene denne paragrafen beskriver.